På tross av det mange oppfattet som en nærmest fascistoid grunntone i Zack Snyders «300», har min avsmak for denne filmen — og filmene den inspirerte - primært handlet om de vektløse og éndimensjonale visuelle effektene. Men selv om jeg ikke liker denne stilen, har jeg med årene blitt vant til den, slik at når oppfølgeren nå inntar kinoene, oppleves ikke den dataspillaktige estetikken og klipperytmen lenger like frustrerende.
Også «Rise of an Empire» er et håpløst uelegant sammensurium av muskuløse, fargejusterte mannskropper og digitale effekter som tøyer fysikkens lover i enhver retning som er nødvendig for å skape «ikoniske» dødsscener, men det synes i alle fall å ligge en tanke bak det hele.
En slik bevisst ikke-naturalistisk tilnærming til actionestetikk er i utgangspunktet interessant - ikke minst i møte med den typen fjern, mytologisert historie som denne filmen befatter seg med. Problemet er at billedspråket konsekvent reduseres til éndimensjonale illustrasjoner av en langt mer kompleks kjernefortelling som aldri virkelig manifesterer seg.
«300: Rise of an Empire» er en stilisert, voldspornografisk - for ikke å si ufrivillig morsom - skildring av kampen mellom Vesten og det som i dag er den arabiske verden, lagt til en tid før kristendom og islam. Det er en masete, glorete og egentlig ganske suspekt film, men man kan heller ikke nekte for at det finnes nok kraft i denne gamle historien til at det aldri virkelig blir kjedelig. Og stort mer enn dét forventer dens publikum nok heller ikke.