«Mr. Peabody & Sherman» var opprinnelig en tegneserie som gikk på amerikansk TV på 50/60-tallet. Som figur kan beaglen Peabody godt kalles Snoopys «syskenbån på Gjøvik». Han er forretningsmagnat, Nobelprismottaker, superkokk, Olympisk mester og vitenskapsmann, og har blant annet oppfunnet en tidsreisemaskin. Og så er han adoptivfar til menneskebarnet Sherman. Men med geniets litt distanserte følelsesliv, er han flinkere til å formidle kunnskap enn emosjoner.
Kort oppsummert virker opplegget lovende som utgangspunkt for et fartsfylt eventyr som kombinerer barns nysgjerrighet på historie med en underliggende fortelling om farskap og annerledeshet.
For 20 år siden regisserte Rob Minkoff «Løvenes konge», men det borger heller ikke for den moderniserte «Peabody & Sherman«s kvalitet. Selv om det også nå handler mye om et far/sønn-forhold, mangler varmen og magien. Heseblesende action og høye røster er det derimot nok av.
Filmen tar mange «eventyrlige» vendinger når far og sønn reiser gjennom historien, som de gjerne påvirker, også. De havner midt i den franske revolusjonen og i det gamle Egypt, de besøker Peabodys gamle venn Leonardo da Vinci i Firenze og blir en del av trojanerkrigen. Det går i hundre med hoi og skrik og mye kalkulert humor. Sånn sett gir filmen valuta for pengene for dem som trenger utvendig handling i halvannen time for å sitte stille i kinosetet.
Men når det kommer til kjernepunktet — utvikling og kjærlig omsorg versus løsrivelse og selvtillit - blir fortellingen lettvint og overflatisk.
Teknisk og visuelt er dette et dataanimert masseprodukt, der omgivelsene kan se strålende ut, men hvor figurene ser ut som prototyper som ruller rundt og rundt inni samme maskin, for å spyttes ut - lett modifisert - i film etter film. I utgangspunktet flate og upersonlige gis de «karakter» gjennom enkle og overtydelige virkemidler, og ender opp som ganske sjarmløse, intetsigende vesener.