Tenk deg «Natural Born Killers» spilt ut på den engelske landsbygden, krydret med engelsk humor, tilsatt en knyttneve klassehat, og du får et visst bilde av hva «Sightseers» er.
Ta bare åpningen. Mens kamera glir over et interiør fylt med snøkuler og nusselige hundebilder, tror jeg et øyeblikk at lydsporet er PJ Harvey på sitt mest klagende. Men nei da. Det er Carol (Eileen Davies) som uler ut sin sorg over tapet av Jack Russelen Poppy.
Carol er mor til Tina (Alice Lowe), en hjemmeboende 34-åring som nettopp har funnet en lenge etterlengtet kjærlighet i Chris (Steve Oram), rødhåret bobilentusiast med interesse for kulturhistorie.
Landlige museer og fortidsminner om dagen, erotiske eskapader om natten. Det er planen slik den arter seg idet de elskende forlater arrige Carol og gir seg landeveien i vold.
Så kjører Chris ned en ufordragelig fyr på trikkemuseet, og mennesket bak den joviale fasaden begynner å komme til syne. For Tina — endelig løsrevet fra morens klagende gnål - utløser oppdagelsen uante sider.
Visst har selvrettferdige og lett krenkbare Chris psykopatiske trekk. De henter næring fra en kuet arbeiderklassegutts livslange opplevelse av underlegenhet; et innett klassehat blandet med misunnelse og ukontrollerbart raseri mot dem som bryter britiske dyder. Samtidig viser den hvordan de samme dydene ligger som en tynn ferniss over ulmende brutalitet. Slik sett er dette en i ryggmargen erkebritisk film. Men det er lett å se slektskapet til Hans Petter Molands urnorske «Kraftidioten». Der er det sosialdemokratiets ferniss som slår sprekker. Også der stikker en primitiv hevner hodet frem når dyder og samfunnskontrakter brytes.
I begge tilfeller er resultatet blodig og brutalt, fortalt gjennom beksvart humor og samtidig med en sorg som i «Sightseers» tilfelle finner sitt ekko i Carols innledende uling.
Med sin sylskarpe samfunnssatire er «Sightseers» enda mørkere. Til tider forstyrrende morbid, men også vilt underholdende.