I en tid da nyheter om sivile dødsfall i droneangrep i Midtøsten er hverdagskost, er det få ting som er mer velkomment enn filmer som tematiserer dehumaniseringen av voldsapparatet i vestlige demokratier.
Spørsmålet er imidlertid hvorvidt en nyinnspilling av Paul Verhoevens satiriske actionklassiker «RoboCop» er den beste måten å tilnærme seg problemstillingen på. Og svaret på det spørsmålet er nei — i alle fall når samfunnskritikken ikke oppdateres mer enn hva den gjør i José Padilhas versjon.
Den originale «Robocop» er en overraskende smart film i den forstand at Verhoevens klokeste beslutninger handlet om å utelate forklaringer og bakgrunnsinformasjon som ville fått plottet til å fremstå som rimelig. I stedet benyttet han seg av en blodig og banal actionfilmlogikk som den dag i dag fremstår som subtil i sin brutalitet.
Når man spiller inn en ny versjon av en publikumsfavoritt av «RoboCop»s kaliber, vil originalen uunngåelig bli en tvangstrøye, og Padilha har ikke engang forsøkt å styre unna de mest åpenbare fallgruvene. Den nye RoboCop-modellen ser absolutt bra ut, men dersom man virkelig skulle lage en satirisk actionfilm om bruk av automatisert vold i 2014, ville helten vært et droneprogram med en markedsføringsavdeling - ikke en mann i en robotkropp.
Det store usikkerhetsmomentet i filmen er hvorvidt den amerikanske befolkningen vil kunne akseptere politiroboter i sine egne gater. I en tid da vestlige myndigheter og sikkerhetstjenester overvåker, kidnapper og anholder privatpersoner etter eget forgodtbefinnende, synes en slik vektlegging av folkets vilje merkelig optimistisk.