TV-serien «Tørk aldri tårer uten hansker» rørte tusenvis, både i Sverige og Norge.
«Dallas Buyers Club» går inn i samme lende, men med en annen, og nesten dristigere innfallsvinkel. For Ron Woodroof (Matthew McConaughey) er ikke spesielt sympatisk. Han er ingen en vakker, ung homse som finner kjærlighet og fellesskap. Han er en homofob og aggressiv rodeocowboy på kanten av loven, en rasistisk arbeiderklasse-antihelt som drikker og doper seg og puler rundt.
Som publikummere ser vi ham til dels gjennom øynene til Eve Saks (Jennifer Garner) — legen som får ham til behandling da han havner på sykehus etter en arbeidsulykke i 1985. Sammen med sin overordnede, Dr. Sevard (Denis O'Hare), gir hun ham den beskjeden han aller minst hadde ventet seg: at han ikke bare har hiv, han har utviklet aids, og en måned igjen å leve.
«Dallas Buyers Club« handler om livskamp. Eller rettere - hvordan en individuell livskamp kan føre et menneske over i en større kamp, på vegne av andre.
Nå ja. Ron blir ikke filantrop sånn over natten. Selv om man tidlig aner konturene av en sammensatt fyr, har geskjeften hans utvilsomt et forretningsmessig preg, også.
Den begynner med at han leter opp alternativer til de ødeleggende dosene medisin disse første aidspasientene får som en del av eksperimenteringen frem mot et middel som virker.
Da de ikke godkjente alternativene viser seg å ha god effekt, begynner han å smugle dem til Texas og distribuere dem til andre aidssyke via et klubbmedlemskap. Omtrent som et abonnement. Og ja; han får diverse styresmakter på nakken.
Ron Woodroof har levd, filmen bygger på historien hans, og hvor mye som er lagt til og trukket fra aner jeg ikke. Poenget er at regissør Jean-Marc Vallée og manusforfatterne Craig Borten og Melisa Wallack gjør noen veldig gode, kunstneriske valg.
De fyller et opprørende og deprimerende tema med solide doser varm humor, uten å ofre alvoret på underholdningens alter.
De viker unna absolutt all sentimentalitet.
De gir rollen som Ron til Matthew McConaughey og lar Jared Leto spille den skrullete homsen Rayon.
Å konstruere to usannsynlige makkere er et eldgammelt triks, men her fungerer det aldeles strålende. Den dempede skildringen av vennskapet som utvikler seg mellom de to dødssyke motsetningene er noe av det mest rørende ved filmen.
Vi ante hva McConaughey var god for allerede i «The Lincoln Lawyer», der han spilte sin første hovedrolle. Siden har han bare vokst, via filmer som «Magic Mike», «Mud» og nå altså denne, som han slanket bort 21 kilo for. Synet skremmer, han ser virkelig dødssyk ut. Han raver mellom dødsangst og desperasjon, raseri, besluttsomhet og stålkontroll. Han utvikler seg; om ikke akkurat bort fra harrytassen, så i hvert fall inn i en større forståelse for menneskelig mangfold. Med på kjøpet får han en solid dose kunnskap om helse og medisin.
De fysiske aspektene ved rollen er i seg selv en prestasjon. Men sannelig imponerer McConaugheys evne til å spille frem mennesket inni denne kroppen.
Rollen som den aidssyke, skrullete homsen Rayon er ikke mindre krevende, og ikke mindre imponerende spilt av en nesten like avmagret Jared Leto. Rayon kommer inn i filmen som en umiddelbar stereotyp. Leto tar ham raskt ut av klisjeen. En scene der Rayon oppsøker sin far, bankmannen, er et lysende eksempel på hvordan avdempet spill og få replikker kan skape gjennomborende filmøyeblikk.
Som «Tørk aldri tårer ..» er «Dallas Buyers Club» en viktig påminnelse om uverdighetens historie. Under ligger en besk kritikk av en legemiddelindustri som setter hensynet til profitt over hensynet til pasientene, og en legemiddelkontroll som ikke bare er i lommen på de samme produsentene, men som er mer opptatt av byråkrati enn av medmenneskelighet.
Den kritikken forsvinner litt i den nokså isolerte, individuelle historien om Ron. Men den er skarp nok til ikke å misforstås.