Syv år gamle Charlotte Benjamins brev til Lego gikk nylig verden rundt i aviser og sosiale medier. I brevet klager hun over for få og for stereotype jentefigurer.
Selv om «Lego-filmen» varter opp med en hardtslående actionheltinne, bekrefter den langt på vei Charlottes klage. Ikke bare er jentefigurene få, selve rammen — som ikke skal røpes - blir en ytterligere understrekning av Lego som eventyrunivers for små og store gutter.
Synd, for dette er en film jenter selvsagt vil ha like stor glede av som gutter. Smart og selvbevisst er den som en fantasifull legofigur, satt sammen av omtrent alle de popkulturelle fenomenene Lego har gjenskapt i klosse- og figurform, mikset med ditto filmreferanser. Den hyller den frie leken, fantasiens grenseløshet og Lego-klossenes uendelige muligheter. Budskapet er krystallklart: Du skal ikke la seg styre av bruksanvisningen.
Det er en devise bygningsarbeider Emmet ikke lever etter. Bosatt i en by der storebror overvåker alle og alle går konformt i takt, følger han bruksanvisningen til punkt og prikke. Så, brått, går han fra å være en anonym ubetydelighet til å bli den utvalgte som skal redde samfunnet fra onde mr. Business.
Til tider er «Lego-filmen» vilt underholdende, både for store og små. Innimellom blir den litt hektisk, og den faller noe mot slutten, da den ytre rammen åpenbares og moralen utbasuneres på überamerikansk, pompøst vis.
Så får håpet være at Lego-konsernets egen mr. Business lytter til budskapet, slutter å la seg styre av stereotypenes bruksanvisning, og gir Charlotte og de andre actionglade jentene mer å leke med.