Under annen verdenskrig stjal nazistene et utall kunstverk fra institusjoner, kirker og private samlinger. I Hitlers tenkte tusenårsrike skulle kunsten stilles ut i et gigantisk museum i hans østerrikske fødeby Linz.
«The Monuments Men» baserer seg på historien om kunstspesialistene som like før krigens slutt tok på seg oppdraget å oppspore de stjålne verkene, hindre at de ble ødelagt i krigens siste fase, og sørge for at de kom tilbake der de hørte hjemme.
Spesialistene kom fra 13 land. George Clooney reduserer gruppen til en håndfull amerikanere og en franskmann.
Det er mer tilgivelig enn den lettbente inspirasjonen han har hentet i 70-tallskrigsfilmer som «Kellys helter», som Alexandre Desplats musikk spiller opp til og som gjør filmens tone for lett og pregløs, gitt tematikkens alvor og kompleksitet. I perioder er tilnærmingen så tilbakelent at filmer virker flat og halvhjertet, kjørt på autopilot, både hva angår regi og skuespill. Det preger også resten av et ellers imponerende ensemble, bestående av blant andre Bill Murray, John Goodman og Bob Balaban. Bare Cate Blanchett skiller seg ut, i en tilbaketrukket, men sentral rolle.
Når så er sagt , er filmen åpenbart laget med stor kjærlighet til kunsten og dens betydning for kulturarv og identitet. Tross alle sine svakheter, er den umulig å se uten også å trekke linjer til den ufattelig rike kulturarven som har gått tapt i nåtidens kriger, i Afghanistan, Irak og Syria.
Som en av amerikanerne sier det: «Ødelegger man en hel generasjons kultur, og det de skapte, opphører de å eksistere. De blir som flytende aske.»
Det flertydige utsagnet peker både mot nazistenes bokbål og den moderne kunsten de brente fordi de så på den som degenerert. Og det peker mot jødenes skjebne, ranet for alt og selv gjort til aske i leirene.
Så er da filmens sterkeste scener knyttet nettopp til dette. I den ene finner kunstjegerne to tønner; en full av gulltenner, en full av gifteringer og smykker. I en annen kommer James Granger (Matt Damon) inn i et lager fylt til randen av sirlig stablete eiendeler — malerier, middags- og kaffeserviser, tatt fra hjemmene til internerte, franske jøder. Granger finner et kvinneportrett og tar det med en adresse i Rue de Nantes, der han henger det på veggen i en tom leilighet eierne sannsynligvis aldri kommer tilbake til.