Nei, det er ikke morsomt å spise sin mat, når den ligger i pakke og ikke på fat. Den norske matpakken er i sannhet et nitrist kulturprodukt. Det handler ikke så mye om nøysomhet opphøyd til en dyd — som forsakelse. Bare et gledesløst folk kan holde på forestillingen om at tørt brød og svett gulost styrker karakteren.
Dette blir ikke mindre klart når man ser indiske «The Lunchbox». Filmen begynte sitt liv som dokumentarfilm om dabbawalla , betegnelsen på løpegutter som leverer ferdig tilberedte lunsjretter fra for eksempel konen ute i forstaden og inn til riktig arbeidsplass i storbyen. Bare i Mumbai finnes det angivelig fem tusen dabbawalla-er.
Regissør Ritesh Batra var imidlertid rask til å se det narrative potensialet i dette systemet. For hva om noen av disse «matpakkene» forveksles? Glem dokumentaren, vi lager spillefilm!
Ila lever i et kjærlighetsløst ekteskap, men forsøker å vinne mannen tilbake ved å gjøre seg stadig mer flid med lunsjrettene. Veien til mannens hjerte går som kjent via magen. Men en dag gjør dabbawalla-ene en uvanlig feil, og kjærlighetsretten havner hos den snart pensjonerte tallknuseren Saajan, som for lengst har forsonet seg med livets skuffelser etter at konen døde for mange år siden.
Oppmuntret av Ilas forseggjorte lunsjer, starter oppvåkningen fra kontorlivets slummer. Snart sender de to hverandre små hilsener med matboksen som sendebud. Kan Saajan — og Ila! - begynne å drømme om kjærligheten på nytt?
Slik går det en linje fra «The Lunchbox» til «You've Got Mail» (1998), der Meg Ryan og Tom Hanks oppdager den ansiktsløse e-postens velsignelser. Det ligger med andre ord stort romantisk potensial i lengselsfulle betroelser til ukjente adressater.
«The Lunchbox» er heldigvis mye, mye bedre. Her er ikke kjærligheten en resolusjon i enden av en lang e-postutveksling, men snarere en drøfting av hva som holder oss våkne - og i live. Døden er aldri langt unna i denne filmen, noe som gir den en helt annen klangbunn enn en romantisk komedie i Hollywood-tapning ville holdt seg med.