Ett syn sitter klistret på netthinnen, og vil for alltid ligge i mappen over mine favoritt-filmfigurer:
Den aldrende Madame D i Tilda Swintons skikkelse. 84 år gammel stamgjest på Grand Budapest Hotel. En av de mange søkkrike fruentimmerne concierge Gustave gir spesialbehandling.
Fra hun kjøres bort i bil, tidlig i filmen, blir jeg sittende og sikle etter øyeblikket da hun kommer tilbake. Helt til jeg skjønner at det ikke vil skje. Dette er ingen spoiler, hennes bortgang er essensiell for historien, men også symptomatisk for Wes Anderson. Bare en filmskaper med ubetinget tro på egen fortelling har råd til å ta livet av en slik gullfugl.
Swinton er ikke alene. Store navn får et par sekunder på lerretet. De fleste er blant Andersons «faste» skuespillere fra filmer som «The Darjeeling Limited» og «Moonrise Kingdom».
Flere av hans kjente motiver og «oppheng» er også med. Tog, ung kjærlighet og frontale kamerainnstillinger. Sansen for tidskoloritt og finurlige detaljer.
Det meste er med andre ord som det pleier, men ikke helt. Anderson gjentar seg, og er samtidig et helt annet sted.
Geografisk befinner vi oss i Mellom-Europa, historisk hovedsakelig i tiden mellom Første og Annen verdenskrig, med særlig vekt på året 1932, ett år før Hitler kom til makten. Ikke at han nevnes. Anderson har noen helt konkrete referanser til Sudetland, men alle hentydninger til SS er visuelle.
Grand Budapest Hotel ligger heller ikke i Ungarn, det troner som en borg i et visuelt velutnyttet fjellandskap, og styres ned til minste detalj av den alltid høflige, alltid tjenstvillige Gustave (Ralph Fiennes), assistert av lobbygutten Zero Mustafa (Tony Revolori).
Med Madame Ds død virvler Anderson i gang en intrige som på overflaten best kan beskrives som et heftig møte mellom Agatha Christie og Donald Duck, ispedd en dose tidlig James Bond og noen andre referanser som lett kan bli gjenstand for nerdete selskapsleker.
Alt fortalt på Wes Andersons umiskjennelige vis. Stilisert, innimellom tegneserieaktig, og med hvert bilde nøye uttegnet og fullt av detaljer.
Men bak det hele synger Stefan Zweig, kreditert som Andersons inspirasjonskilde. Under kan man tyde noen koder merket «gammel kultur», «grådighet» og «egosime». På ett tidspunkt utstyres Gustave og Zero også med effekter som gir assosiasjoner til flyktende jøder.
Den østerrikske jøden og pasifisten Zweig opplevde i sin tid hvordan hjemlandet sank fra velstand til fattigdom, for så å opphøre å eksistere som selvstendig stat da landet ble innlemmet i det stortyske riket.
I «Verden av i går» beskriver han dette som en endring der omgivelsene går fra å være «hus av stein» til å bli en «borg av drømmer».
Slik Gustave kan leses som en humoristisk legemliggjøring av den raffinerte, men solidariske europeer, blir Grand Budapest Hotel et bilde på et endret Europa, en borg av fallerte drømmer, der den tidligere lobbygutten Zero inntar posisjonen som europeeren hvis erindringer overbringes en forfatter som senere skriver dem ned.
Det er fiffig og humoristisk gjort, intelligent også, idet mange slutninger og assosiasjoner overlates til tilskueren.
Så kan det innvendes at Andersons lek kanskje blir litt for fiffig, litt for overflatisk og estetisert. I hvert fall ved første gjennomsyn. For en svoren fan er det fort gjort å bli overveldet og oppslukt av de visuelle effektene. Kanskje kommer dybden til syne når jeg ser filmen igjen. Kanskje er det ikke annet enn overflate her. Den er i alle fall, og uansett, lekker.