For åtte år siden arbeidet jeg i en døgnåpen videoutleieforretning, og kunne dermed med egne øyne observere fenomenet «Anchorman» på nært hold. Sammen med stand up-DVD-en «The Three Amigos» og Will Ferrell-komedien «A Night at the Roxbury», var Adam McKays «Anchorman» en film hvis popularitet aldri synes å avta.
Som «The Big Lebowski» var den tilsynelatende en film som først kom til sin rett ved andre, tredje og fjerde gjennomsyn, og som Cohen-brødrenes film fungerte den som et sosialt ritual for en hel generasjon unge menn som foretrakk å knytte sine vennskapsbånd foran en TV-skjerm. I ettertid har «Anchorman»s renommé vokst seg ut av denne kjønns— og aldersspesifikke nisjen, og selv om det lenge ble hevdet at en fullverdig «Anchorman»-oppfølger var en økonomisk umulighet, har «Anchorman 2: The Legend Continues» premiere på norske kinoer denne uken.
En oppfølger til en film med en så hengiven og sitativrig fanskare som «Anchorman» vil jobbe hardt for å innfri forventningene, og man kan med rette spørre seg hva som er denne filmens hovedmålgruppe. Jevnlig dukker det opp sekvenser som er litt for lange, litt for fjollete og litt for dårlig timet til at de egentlig er morsomme, og rett som det er rammes jeg av en følelse av at jeg har glemt sentrale scener fra den første filmen som er essensielle for å forstå humoren.
Men dette er en følelse jeg også satt med gjennom store deler av den opprinnelige «Anchorman», og som i større eller mindre grad melder seg i de fleste av McKay og Ferrells samarbeider: Selv om disse filmene er mainstream-komedier som spiller inn flere hundre millioner dollar, har McKay en sensi-bilitet som er ytterst spesifikk — og ofte forvirrende for den som forventer seg et mer standardisert holly-woodprodukt.
I likhet med forløperen er «The Legend Continues» en påfallende ujevn komedie; McKay er så oppsatt på å fortsette sagaen om Ron Burgundy at han ikke har noen betenkeligheter med å la filmen gå lange strekk uten morsomme opptrinn. Filmen inneholder et (over) tydelig element av medie-satire - den ikke spesielt intelligente Burgundy oppfant moderne amerikanske TV-nyheter i et anfall av latskap og desperasjon - men som i alle McKays filmer hviler historien på et emosjonelt fundament. Og for å få maksimalt ut av «Anchorman 2» er man nødt til å omfavne ikke bare de tidvis interne vitsene, men også den fjollete historien og Burgundys overemosjonelle patos.
Som den opprinnelige «Anchorman» er dette altså en film som er ment å skulle sees om igjen, men de fleste som ser den vil formodentlig nøye seg med å se den én gang. Det man da får se er en lang, vinglete og godt over gjennomsnittlig morsom komedie hvor Will Ferrell nok en gang spiller en mann som gir utløp for voldsomme følelser ved hjelp av en kropp som aldri helt lystrer sin eier. Dette er en rolle Ferrell gjør bedre enn noen annen, og selv om det er lett å se det som en gimmick er det en gimmick som aldri egentlig blir gammel.
Som hos enhver auteur finnes det troper og tematikk som går igjen i alle Adam McKays filmer, men det som gjør at «Anchorman 2» ikke når opp blant hans beste, er at den faktisk er en reprise på tidligere suksess.