Sammen med kjæresten Andrew pusser norsk-amerikanske Kaia opp en gigantisk, avsidesliggende murvilla i Massachusetts som hun har arvet av sin nylig avdøde arkitektfar. En natt ringer Kaias halvsøster Christine og ber om å bli hentet på togstasjonen. Christine er tynnkledd og unnvikende, men forteller at hun både er blitt forlovet og gravid siden de to sist så hverandre. Dagen etter ankommer også forloveden Ira, og når de to vordende foreldrene bestemmer seg for å tilbringe noen dager i huset der søstrene vokste opp, er alt lagt til rette for et klaustrofobisk kammerspill hvor fortiden kaster lange skygger over relasjonene.
Rollegalleriet er typete: Med sin sunne skandinaviske fornuft er Kaia publikums stedfortreder. Hun må forholde seg til den psykisk ustabile Christine, den hissige arbeiderklassegutten Andrew og den arrogante aristokraten Ira. Men takket være gode skuespillerprestasjoner og god personregi er spenningen mellom de fire både troverdig og til tider intens.
«Søvngjengeren» befatter seg egentlig bare med disse fire rollefigurene, og handlingen utspiller seg hovedsakelig i og rundt det store, mørke huset som er utgangspunktet for dramaet. Faktisk er manuset så renskåret at man skulle tro det opprinnelig var skrevet for scenen, snarere enn lerretet.
Når dét er sagt , må det understrekes at regissør Mona Fastvold og fotograf Zachary Galler gjør imponerende god bruk av den vakre 20-tallsvillaen som et visuelt og fortellende element.
Huset danner innledningsvis en trygg og forførende ramme rundt intrigene, men endrer gradvis karakter, slik at dets velstand og gode smak til slutt fremstår som fremmedgjørende og ubehagelig. Galler demonstrerer dessuten et sjeldent godt fotografisk øye, med et par interessante sekvenser med bevegelige lyskilder i mørklagte rom.
Filmen gjør imidlertid seg selv en bjørnetjeneste når den velger å la hele fortellingen sirkle inn mot en fortrengt hemmelighet fra Kaia og Christines barndom.
Fastvold gjør denne skjulte sannheten til en nøkkel som skal låse opp hele filmen. Dette er synd, ettersom løsningen viser seg å romme langt mindre enn det mellommenneskelige dramaet som leder frem til den. Når man strukturerer en film som en jakt på et svar, risikerer man alltid at filmens andre bestanddeler havner i skyggen. Og dersom dette svaret ikke lever opp til de forventningene man har bygget opp hos publikum, får avsløringen fort et antiklimatisk preg, som kan forringe hele filmopplevelsen.
«Søvngjengeren» er ikke blant de største synderne på dette området, men ved å forplikte seg til en slik erkeamerikansk formel, leder den fokus vekk fra sine sterkeste sider. Og det finnes en rekke betakende scener, bilder og stemninger i denne filmen som gir grunn til å bygge opp store forventninger til Fastvolds neste film.