Hastverk er ikke alltid lastverk. At filmen er spilt inn på to uker merkes selvsagt, men er i seg selv så imponerende at jeg gjerne ser gjennom fingrene på det som er av svakheter. «Ta meg med!» må tas for det den er; en sceneforestilling som ble film, bygget på Jan Eggum og Halvdan Sivertsens musikalske univers.
Regissør og manusforfatter Sørensen destillerer dette universet ned til fem personer, flott introdusert via hver sin arbeidsplass ved hjelp av «Heksedans».
Introduksjonen lover mer enn filmen holder. Det spinkle reisverket blir snart synlig. Det de fem har felles, er en bakgård på Kampen, og mesteparten av handlingen foregår her. Forståelig nok, gitt den korte innspillingstiden.
Livets glede r og fortredeligheter utspiller seg, Amors piler svirrer på kryss og tvers, og rammen er romantisk så det holder.
Men i lengden blir bakgården litt trang. Filmen trenger sårt den smule luft som tilføres når Per (Frank Kjosås) tar en tur med drosjen, Kari (Kjersti Elvik) fyker på polet, Lise (Marion Ravn) serverer hamburger på bensinstasjonen, Sigurd (Magnus Grønneberg) vandrer gatelangs og Gry (Haddy N'jie) inntar Barcode-kontoret.
Regissør Sørensen synes fullt klar over gårdsrommets inneklemthet, og legger inn noen Oslo-panoreringer i tillegg.
Så kan man spørre seg om filmen ville blitt bedre om man hadde hatt mer tid, hadde utviklet manus mer og utvidet spillerommet. Det kan godt være, men er ikke gitt. Musikalen er i seg selv en snål sjanger. Når manus så skal tilpasse seg et allerede eksisterende tekstunivers, blir rammene uansett ganske trange. Og da kan det være like greit å holde filmen i et lite format, der replikkene er ytterst få, og musikken står i sentrum. Det er den som driver handlingen og fyller figurene med kjøtt og blod.
Rent sangteknisk stiller Elvik svakest, noe hun tar igjen i tilstedeværelse og sår komikk, og kompenserer for ved å fremføre sangene i en neddempet form som gir tekstene liv og nerve.
Noen sanger settes inn i nye og overraskende, men logiske sammenhenger. Som når N'jjie synger «Ola Diger» i nyjappemiljø.
Det — sammen med måten de fremføres på av ensemblet - gir dem ny lød og glød, omtrent som vi så i TV-programmet «Hver gang vi møtes».
Alle sammenhengene og overgangene fungerer ikke like godt, men jeg har ikke notert meg et eneste svakt, musikalsk øyeblikk.
Høydepunktene avhenger av hva man holder som sine favorittlåter. Men to øyeblikk skiller seg uansett ut: Kjosås' versjon av «Mor, jeg vil tilbake» og, ikke minst, Ravns «Ta meg med» i gåsehudutgave. Den surrer og går i hodet mitt fremdeles, og blir nok værende der en stund.
Som Abba-musikalen «Mamma Mia!» inviterer «Ta meg med!» til allsang i kinosalen. Men det bør være helt tyst når Ravn fremfører tittelmelodien.