Åpningssekvensen sier alt om hvor mye disse kreative islendingene greier å gjøre ut av noe som i utgangspunktet er en serie bygdeskrøner. Mens innledningsteksten går, hviler kamera tett på en hestekropp. Pelsen, manen, så sentrert mot ørets organiske form. Deretter øyet, hvor en mannsskikkelse speiler seg.
Bildet i øyet blir et sammenbindende element, som en kapitteloverskrift, mellom hver historie. Alle handler om former for begjær. Paringslyst. Kjærlighetslengsel. Eiendomstrang. Overlevelsestrang. Higen etter alkohol.
Spilt ut på liv og død i det voldsomme landskapet, og med perfekt oppbygget dramaturgi, resulterer det i slående vakre bilder og strålende komikk — selv om noen av historiene ender tragisk.
Filmen er sentrert rundt menneskene i et dalføre, hvori opptatt en latinamerikansk sykkelturist og utstrakt bruk av kikkert. Og så hestene da, disse mytiske skikkelsene med så nære bånd til menneskene at de befinner seg et sted i skjæringspunktet mellom dyrisk natur og temmet kultur.
Selv om «Om hester og menn» sier ett og annet eksistensielt om menneskelig og dyrisk drift, er den i sin anekdotiske form ikke noen stor film i eksistensiell betydning. Snarere er den en storslått liten film som viser hvordan også en komedie kan utnytte filmmediets særegne, visuelle virkemidler, og som gjør det med bravur.
Filmen er Islands Oscar-kandidat. Den har ordinær premiere 28. februar, men vises nå under Bergen filmfest.