Arbor har utstående ører, flisetynt hår. Knapt en fiber i den spinkle kroppen greier å holde seg i ro. Aggresjonen sitter like løst som hånfliret. Swifty er rolig, røslig, med håndlag for hest.
Som Bradfords svar på Helan og Halvan holder trettenåringene sammen. Det er de to mot resten.
Da de utvises fra skolen etter å ha tatt igjen mot mobberne, utvider de geskjeften med å samle metall for skraphandler Kitten. Kobber er det store varpet, det som gir mest gevinst, men som også er mest risikabelt.
Clio Barnard skriver seg inn i tradisjonen etter regissør Ken Loach. Samtidig bidrar hun til å videreutvikle den sterke, britiske sosialrealismen — slik Andrea Arnold gjorde med «Fish Tank» og Lynne Ramsay med «Ratcatcher».
Også der sto barn og tenåringer i sentrum for handlingen, og håpløsheten ligger som et grått, vått ullteppe over et postindustrielt landskap.
Swiftys småsøsken yrer rundt i et strømløst hus der sofaen - et av få gjenværende møbler - selges for slanter.
Mannen i huset , ikke nødvendigvis ungenes far, har et vidt vokabular av skjellsord, men ingen vennlige ord på lager.
Arbors mor prøver så godt hun kan, men er hjelpeløs overfor eldstesønnen, et gjeldstynget dophue, og den hyperaktive yngstegutten.
Inn i denne tristessen bringer Barnard elementer av røff humor og skjør men kraftfull poesi, fotografisk så vel som metaforisk.
Bilder av høyspentmaster langs myke åser der hester beiter binder sammen natur og kultur, by og land, og blir i seg selv et uttrykk for den samfunnsmessige randsonen disse menneskene befinner seg i.
Igjen ser vi hvordan britiske filmskapere leter opp unge talenter - fra gud vet hvor - og får dem til å skinne på lerretet. Conner Chapman (Arbor) og Shaun Thomas (Swifty) er ikke bare perfekte i rollene, de er alfa og omega for filmens uttrykk og dybde.