Norge skal prise seg lykkelig for at vi har en regissør som Hisham Zaman.
Med sin bakgrunn fra irakisk Kurdistan har han en innsikt og et tvisyn som gjennomborer filmene hans, og som tilfører norsk film andre og bredere synsvinkler enn det hvite middelklasse-perspektivet de ofte preges av.
Zamans filmografi strekker seg fra den flerfoldig prisbelønnede kortfilmen «Bawke» via novellefilmen «Vinterland» til langfilmen «Før snøen faller». Også den vant flere priser. Blant annet ble den kåret til årets beste nordiske film under fjorårets filmfestival i Göteborg.
Premiereklare «Brev til Kongen» ble laget i påvente av at finansieringen av «Før snøen faller» skulle gå i orden. «Brev til Kongen» er en lavbudsjettfilm, skrevet på åtte uker, spilt inn i løpet av 35 dager og laget uten offentlig støtte.
Mye av norsk asylsøkerdebatt handler om mennesker som vil til Norge, eller vil bli i Norge.
«Brev til kongen» åpner med 83 år gamle Mirza (Ali Bag Salimi), stående på et snødekt jorde, med tung granskog i ryggen, mens han roper at han vil hjem.
Hvorfor får vi vite etter hvert.
Det er Mirza som skriver brev til Kong Harald den 5., Slottet, Drammensveien, 0277 Oslo. For Mirza er kongen den siste og derfor eneste som kanskje kan oppfylle ønsket hans om å få returnere til hjemlandet.
Brevets tekst går som en rød tråd gjennom filmen. Det skal overleveres under et dagsbesøk i Oslo, dit en gruppe asylmottakere skysses på utflukt med buss fra Haslemoen transittmottak.
Vi følger fem av dem. De har ulike ærender i Oslo. De drives av ulike motiver og behov. Kjærlighetslengsel, hevntanker, penger. Ensomhet. Drømmen om jobb og nye muligheter.
Zamans filmer er uten store fakter, ofte rørende og poetiske.
Dessuten er de til å få innsikt av — denne gangen i livsforholdene t til en gruppe medborgere de færreste av «oss» kjenner eller setter oss inn. Stillferdig, men ikke uten dramatikk, viser filmen oss enkeltmenneskene - mangfoldet i personlighet og erfaring hos folk «vi» gjerne ser på som en gruppe, men som ikke nødvendigvis har mer til felles enn at de deler opprinnelsesland og midlertidig bopel og livssituasjon.
Hver og en står frem med en slags flyktig tydelighet som fascinerer. Alle gjør inntrykk, hver på sitt vis. To av dem skiller seg likevel ut.
Mirza, som med sin persianerhatt, mustasje og stokk forener et kraftfullt, visuelt uttrykk med en lavmælt, lyrisk tone i ordene han former til Kong Harald.
Karateinstruktøren kalt Champion, traumatisert og i psykisk ubalanse, men likevel med noe gåtefullt over seg.
Til tross for tematikken og dramatikk, er det ingen tristesse her. Stemningen er snarere melankolsk, med glimt av øm humor - særlig i måten Zaman skildrer forholdet mellom en asylant og hans langt eldre, norske kjæreste.
Zaman bruker stort sett bare amatørskuespillere. Det er filmenes forse, men kan også være en akilleshæl. Spill og replikkføring kan tidvis bli noe famlende og stivt. Men den slags rusk oppveies langt på vei av autentisiteten amatørene bringer inn, av grunntonen og poesien Zaman vektlegger, og av nødvendigheten filmene er laget med. Det gjelder også «Brev til Kongen».