Lone Survivor er en usedvanlig dobbel film å forholde seg til. Som krigsfilm er den effektivt fortalt og ekstremt realistisk, vekslende mellom nervepirrende spenning og fysisk og psykisk utmattelse — såfremt du ikke er av dem som aldri får nok av trefninger, nærkamp og blodsprut.
Som heltehistorie får den en neppe tilsiktet, men nærmest paradoksal effekt. Drevet frem av fortellingen om krigens brorskap og av Peter Bergs affinitet for realisme, kunne deler av filmen vært brukt som pasifistisk skremselspropaganda.
Basert på virkelige hendelser, og med Mark Wahlberg, Taylor Kitsch, Ben Foster og Emile Hirsch i rollene, følger vi fire amerikanske elitesoldater på oppdrag i Afghanistan. De havner i en situasjon som trekker veksler både på overlevelsesinstinkt, etikk og erfaring. Valget de tar blir fatalt, og fører dem i dramatisk nærkamp med Taliban.
Foto, klipp og lydlegging skaper en særegen, svett intensitet. Kamera panorerer et vanvittig vakkert, svimlende fjellandskap, vekslende mellom kompakte nærbilder av de fire. Fjellene er essensielle, både fordi de skal forseres, gjør dem ekstremt utsatt og hindrer samband med basen.
Bergs affinitet for realisme handler om nitid å repetere lyden og bildet av kropper som lemlestes av fall mot stein, eller rammes av kuler og splinter. Resultatet skriver seg rått og brutalt inn i blodige, moste ansikter der håpløsheten ligger som et lokk over øynene.
«Sikkert veldig bra film dette med mye morro,» skriver en ung mann i kommentarfeltet på filmweb.no. Mange går sikkert til filmen med den forventningen.
Jeg gripes, midt i spenningen, av en nesten lammende følelse av meningsløshet, av sorg over tapte liv, av påminnelsen om det uunngåelige spørsmålet som i årenes løp bare er blitt mer og mer presserende: Hva handlet nå denne krigen i Afghanistan om, egentlig? Hva hadde vi der å gjøre?