Denne filmens viktighet som historietime rager høyt over dens kunstneriske kvaliteter. Som episk beretning om Nelson Mandelas liv — basert på selvbiografien hans - fremstår den som en «illustrert klassiker», der utvalgte hendelser, uttalelser og ikoniske bilder rekonstrueres med skjematisk nøyaktighet. Slik må det være. Dette er nære, historiske begivenheter, og vi forventer å få dem gjengitt.
Det jeg savner, er en større løsrivelse fra forelegget, en sterkere vilje til å gå dypere inn i mennesket Mandela og de politiske prosessene som førte til apartheids fall. Nettopp fordi Mandela inngir så formidabel respekt, tåler - og fortjener han - en film som våger å dykke under den velkjente overflaten. Det gjør ikke denne.
Stilmessig er «Mandela: Veien til frihet» nesten oppsiktsvekkende tradisjonell og strømlinjeformet, fortalt fra A til Å og fylt ut med arkivopptak fra opptøyer og demonstrasjoner. Siden den skal ha med «alt», haster den stadig videre, uten å åpne for refleksjon. Det meste - være seg forholdene på Robben Island, uenighetene innad i ANC eller spørsmål rundt forsoning versus hevn - stilles opp i ganske enkle, men illustrerende tablåer.
Mang en scene og situasjon burde fremkalle både tårer og raseri. Noen gjør det, uvegerlig. Noe av problemet er at filmskaperne ikke stoler på bildenes visuelle og emosjonelle kraft, men finner det nødvendig å understreke dem ved hjelp av Alex Heffes musikk. Den er så sukret med patos at effekten blir paradoksal. Fiolinene legger seg som en barriere som hindrer meg i å rives ordentlig med av hendelser og stemninger. Det bidrar ytterligere til å gi den britiske filmen et anstrøk Hollywood den fint hadde greid seg uten.
Innenfor disse rammene tegner Idris Elba et overbevisende portrett av Madiba. Det han mangler i portrettlikhet, tar han igjen i stemmebruk. Å høre ham snakke er som å høre Mandela, og bidrar alene til å gi skikkelsen hans velkjente karisma. Energien kommer særlig til syne i gjengivelsen av Mandela som ung advokat på 40-tallet; en fandenivoldsk flørt, mer opptatt av damer og moro enn av forholdene de svarte lever under.
På tross av at han som velutdannet mann stadig tiltales som «kaffer» og «boy», er dette en Mandela som tror mer på utdannelse og hardt, individuelt arbeid enn kollektiv, politisk kamp. Endringen kom med de brutale raseskillelovene Sør-Afrika innførte etter at nasjonalistpartiet vant valget i 1948. ANC forlot sin ikke-voldelige linje. Mandela gikk under jorden.
Winnie Mandela (Naomie Harris) gis sin rettmessige plass på en måte som også forklarer hennes militante utvikling. Filmen får sitt visuelle høydepunkt i det uforglemmelige øyeblikket der Mandela løslates, og han og Winnie - tross markant politisk uenighet - går hånd i hånd, med knyttede never, gjennom folkemengden.
Politisk er filmen mest interessant når den mot slutten berører samtalene og forhandlingene som foregikk før og etter Mandelas løslatelse. Men heller ikke her kommer Chadwick under overflaten - på tross av statsmannskunsten som ble utøvd og de politiske motsetningene og dramatiske komplikasjonene som ligger her. Det er filmens største unnlatelsessynd.
Men som historisk oppfriskningskurs har den sin misjon, i påvente av filmen som dukker grundigere ned i mannen og de politiske prosessene.