Nordisk krim kommer fra et sted der solen sjelden skinner.
Menneskene er fåmælte, været grått og interiøret brunt, men i hendene på gode filmskapere kan det hele bli riktig lekkert. Som her.
«Kvinnen i buret» er en vaskeekte nordisk noir, sjangertro i alt fra fargebruk til spritflaske, og fengsler mer som sådan enn som spenningsfilm. Ikke at den er uspennende. Den skrur fort fast en litt motvillig sympati med visekriminalkommissær Carl Mørck (Nikolaj Lie Kaas), og den sympatien er god nok drivkraft i seg selv.
Mørck bærer sitt navn med rette. Grum i hu, mørk i blikket, tverr i kjeften.
Konen har forlatt ham. En jobb gikk galt, og etterlot ham to kolleger fattigere — den ene død, den andre lam. Mørcks hender skjelver fortsatt. Tilbake etter sykmelding går han bokstavelig talt i kjelleren, der han i stedet for å jobbe på drapsavsnittet skal gå henlagte saker kjapt etter i sømmene, slik at de kan lukkes en gang for alle.
Han får en assistent, Assad (Fares Fares). De går løs på en forsvinningssak Mørck fort betviler var det selvmordet etterforskningskollegaen kom frem til.
Mørck er egenrådig og sta. Han setter seg fore å finne ut hva som skjedde med Merete Lynggaard (Sonja Richter). Vi vet det, for ettersom Mørck og Assad begynner å nøste, kryssklippes hendelsene i tilbakeblikk.
Politiledelsen setter særdeles lite pris på Mørcks stedige, langdryge og kostnadskrevende etterforskning. Noe som bare øker vår sympati med ham, om enn fortsatt motvillig, han er ingen likandes kar.
Litterære krimmysterier sliter ofte med å fri seg fra det konstruerte. Så også her. Men løsningen på gåten Lyngaard er såpass plausibelt skrudd sammen at den passerer som godkjent.
Stemningen - tidvis klaustrofobisk, en nesten leken sjangerbevissthet og kamerabruk er likevel filmens pre. Den åpner med en sekvens som sender tankene til «Se7en» og slutter med et lite bud om at det kommer mer. Helt greit, såfremt filmskaperne holder stilen.