Med kvaliteten Pixar leverer, legges listen så høyt at det skal godt gjøres for andre å slå skikkelig gjennom på animasjonsfronten. Sony greide det nesten med «Det regner kjøttboller». Original og vittig, og fortalt med overskudd og energi, målbar den en tydelig brodd mot vestens forhold til mat og vårt stadig voksende søppelberg av kasserte rester.
Temaet videreføres for så vidt i oppfølgeren. Anslagsvis er den en fargerik forsvarstale for naturlig mat. Den lovende starten presenterer et selskap som har infame likhetstrekk med en viss gigant innen moderne elektronikk. At selskapet låner navn fra en frukt er heller ikke tilfeldig.
Filmens selskap heter Live. Les det baklengs. Live produserer kunstige matblokker. Lederen, Chester V, er unge Flints forbilde.
For å oppsummere litt: I forrige film oppfant Flint en maskin som kunne omdanne vann til mat. Såre vel, helt til redskapet gikk amok. Maten vokste ut av alle proporsjoner. Snart tårnet et gigantisk matuvær seg opp parallelt med berget av restemat i utkanten av byen.
Flint trodde han reddet verden da han ødela oppfinnelsen sin. Nå viser det seg at den fortsatt er aktiv.
For Chester V er maskinen en trussel han må bli kvitt. Under dekke av å hjelpe befolkningen å rydde opp, utnytter han Flints beundring, og lurer ham ut på en ekspedisjon for å finne maskinen.
Med på turen følger flere av dem vi møtte i forrige film, blant annet Flints fiskerpappa og meteorologen Sam, Flints kjæreste.
Sist utgjorde de og relasjonen deres til Flint noen riktig fine bifigurer og sidehistorier. Denne gangen får de for liten plass å boltre seg på, både som figurer og emosjonelt. Det går ut over filmens stemning og varme.
Nye regissører er hentet inn, og de velger heller å fråtse i visuelle virkemidler. I så måte serverer de en snopepose av dimensjoner. Flints maskin har skapt et jungelliknende økosystem, et habitat for et utall fantasifulle skapninger. Svære edderburgere (som ved første øyekast har likheter med McDonalds logo). Melonelefanter. Flamangoer. Bananstrutser, rekpanser og purredinosaurer. Flint og vennene hans stamper gjennom en sirupsmyr der smørfroskene fanger surrende myggskiver. Digre tacodiller skremmer vettet av dem.
Det er fargerikt og morsomt, men plottet er ganske komplisert og filmen ganske utflytende. Gradvis beveger den seg bort fra sin kritiske intensjon og over i et mer overflatisk, actionfylt lende, der gags, høyrøstethet og mas tar over. Tross gode intensjoner ender den dermed som en underholdende, men ganske kalorifattig dusinvare. Eller ferdigmat, om du vil.