Forførerisk og fyrrig Snøhvit fra Andalucia

Nei, Pablo Berger var ikke inspirert av «The Artist» da han laget «Snøhvit fra Andalucia». Han hadde jobbet med filmen i årevis da Michel Hazanavicius’ uventede publikumssuksess sopte med seg fem Oscar-statuetter i 2012. Det kan — relativt sett - ha vært ødeleggende for «Snøhvit fra Andalucia». Den var Spanias Oscar-kandidat i fjor, og burde i sannhet ha vært nominert fremfor «Kon-tiki». Bergers film er ikke bare bedre enn Joachim Rønning og Espen Sandbergs, den slår en lidenskapelig knockout på «The Artist» også.

Lidenskap er selve stikkordet, her. Erotisk lidenskap, ja - men først og fremst lidenskap for europeisk film og filmhistorie.

Vi har altså å gjøre med en svart-hvit stumfilm, inspirert av brødrene Grimms eventyr om Snøhvit og de syv dvergene, lagt til 1920-tallets Andalucia og med tyrefekting som ramme.

Den spanske nasjonalsporten kan man si mye om. Det kan man om denne spanske Snøhviten også. Eller Carmen, som hun heter her. Men der førstnevnte er ufyselig, er sistnevnte hjertesmeltende bedårende. Både som lille Carmencita i Sofía Orias skikkelse, og som voksen, spilt av Inma Cuesta.

Stemoren Encarna (Maribel Verdú) derimot, er ikke bare en ond narsissist, hun er en renheklet sadist.

Pablo Berger benytter filmens stil og eventyrlige ramme til å leke lykkelig med alt som lar seg leke med her: Billedspråk og effekter, film- og eventyr­referanser, produksjonsdesign og kostymer, og - ikke minst - musikk.

Han pøser på med fioliner og flamenco, melodrama, romantikk og humoristisk gravalvor - både filmatisk og musikalsk - og jo flere klassiske filmer du har sett, desto finere filmopplevelse får du.

Se bare hvordan Berger, som Hitchcock, leker med skygger. Tenk på «Rebecca» når du ser hallen, trappene og det store portrettet i herskapshuset til Carmencitas far, der jenten får mer enn en snev Askepott over seg da Encarna forviser henne til kullkjelleren.

Encarnas sykepleierhette mimer dronningkronen i Disneys klassiske Snøhvit-animasjon fra 1937. Pepe, Carmencitas elskede (og elskelige) hane, er en gjenklang av hunden Toto i «Trollmannen fra Oz».

Filmhistorisk bagasje er likevel ingen forutsetning for å ha glede av «Snøhvit ...» Lyst på og smak for annerledes filmopplevelser holder lenge. Du risikerer ikke annet enn å oppdage at du elsker stumfilm.