Julens europudding er pyntet med strøssel fra junaiten.
Britiske Michael Caine spiller amerikanske Matthew Morgan. Filmen er skrevet og regissert av tyske Sandra Nettelbeck, og innspilt i Paris. Belgia bidrar finansielt. Gillian Anderson og Justin Kirk fraktes over Atlanterhavet, som legemliggjorte årsaker til at Mr. Morgan ikke flyttet tilbake til hjemlandet etter konens død.
At resultatet ikke blir så seigt som man kunne frykte, skyldes litt Michael Caine og mye Clémence Poésy i rollen som Pauline. Hun og Morgan møtes tilfeldig på en buss. Gjennom sorgens slagskygge ser han noe hos henne. Det gjør vi andre også, så vi forstår ham godt.
Mellom denpensjonerte filosofiprofessoren og den unge danselæreren vokser det frem en relasjon, tuftet på at de trenger hverandre.
Egnet til å misforstås og mistenkeliggjøres som det er, kompliseres forholdet da Morgans datter (Anderson) og sønn (Kirk) dukker opp.
Mens Poésy makter å utstyre Pauline med mer enn et vakkert ansikt, greier Nettelbeck i mindre grad å trenge gjennom den parisiske skjønnheten. Byens attributter utnyttes for alt de er verdt, noe som gir filmen et litt postkortaktig, glatt uttrykk den hadde fortjent å være uten.
For det er en sympatisk vilje her, til å si noe viktig om sorg, savn og sinne, om det å være foreldre og det å være barn. Men heller ikke her greier Nettelbeck helt å trenge inn til kjernen, og gi den en filmatisk kraft. Til det er regissørens grep for løst, og tonen for romantisk.
Som bittersøt dramakomedie balanserer filmen hårfint mot det sentimentale. Innenfor de rammene har den likevel øyeblikk som både griper og liver opp.