Allan Karlsson (Robert Gustavsson) fyller 100 år og det er klart for fest på sykehjemmet et sted i Småby-Sverige, med både lokalavis og ordfører til stede. Men Allan har ikke sprelt helt fra seg ennå. Han klatrer ut vinduet og stikker av, og med det setter han i gang en utrolig rekke hendelser som både involverer en koffert med 50 millioner kroner, en gjeng udugelige gangstere, og en stakkars elefant.
Samtidig får vi gjennom tilbakeblikk se hendelser fra Allans eventyrlige liv. Den enkle svensken har bygget skyskrapere i New York, vært med å utvikle atombomben og vært internert i en Gulag-leir i Sibir. Han har også snublet rundt i verdenshistorien, og ved ulike tilfeldigheter møtt på både general Franco, Stalin, Harry Truman og Ronald Reagan.
«Hundreåringen ...» er en bok for folk som synes det er morsomt når folk blir bæsjet i hjel av en elefant, skrev svenske Expressens Amanda Svensson om romanen med samme navn. Boken har vært en av de største bestselgerne både i Norge og Sverige de siste årene — en bestselger som på sedvanligvis ikke har stått like høyt i kurs hos kritikerne. Og med fare for å avsløre for mye: Også i filmen er det en scene som involverer de to komponentene drap og elefantbæsj. Og den er ikke spesielt morsom.
Filmen forsøker å blande det eventyrlige og storslåtte fra «Forrest Gump» med landsbygd-komikk fra Sverige, à la Josef Fares’ «Kopps». Forskjellen er at i sistnevnte så er scenene som involverer ulike kroppsvæsker hysterisk morsomme.
Historiske tilbakeblikk fra Allans liv blir fortalt som morsomme anekdoter. Og i likhet med da Forrest Gump var på reise i historien, forstår ikke hovedpersonen helt hva han er med på. Han er bare en enkel svenske som er blitt kastet ut i verden.
Filmen er ikke blottet for sjarm. Robert Gustavsson er jevnt over god som Allan, spesielt som Allan den eldre, og kjemien mellom Gustavsson og Iwar Wiklander i rollen som kompisen Julius er fin.
«Hundreåringen ...» er en fullstendig upretensiøs film - en virkelighetsflukt i ordets mest bokstavelige betydning.