Heldige er de kyrne som får leve livet sitt hos Magnar og Oddny på Kleiva. Noe av det fineste med «Søsken til evig tid», er hvordan filmen formidler hva som gikk tapt da jordbruket ble industrialisert: Det nære båndet mellom bonde og krøtter. Respekten for dyrene, forståelsen for deres egenart og behov.
Magnar sender dem ikke til slakteriet, han slakter selv, så dyrene skal slippe å møte folk de ikke kjenner, som han sier.
Eller, som en matfilosof uttrykte det; du skal ikke spise dyr du ikke kan se i øynene.
Regissør Frode Fimland romantiserer ikke Magnar og Oddnys liv. Han dokumenterer nøkternt et levesett som strekker seg generasjoner tilbake, men som med dagens krav til inntjening og standard knapt lar seg videreføre.
Han dokumenterer også en mennesketype det begynner å bli få igjen av. Avhengige av naturen, årstider og vær, kjenner de værtegn og husker ikke bare regnsomrer og snørike vintre med årstall, de husker datoer. Når det begynte å regne, når det sluttet, når det snødde og hvor lenge.
Filmen følger søskenparet gjennom ett år og små og litt større hendelser. Jul og besøk av amerikanske slektninger. Handleturer til Naustdal og åpningen av ny nærbutikk. Turene til stølen sommerstid.
Når Magnar og Oddny kaller stølsturene ferie, «avkobling fra hverdagsmaset», er det nesten så du skvetter i kinosetet, for er det noe filmen ikke viser snurten av, så det hverdagsmas. Arbeid, ja. Melking og hogst og jobbing på potetåkeren. Matlaging. Men over det hele ligger fraværet av hast og stress. Dette er sakte film, kroppsliggjort sindighet, ro med spredning.
Det mest dramatiske som skjer, er at hjorten eter på plommetreet.
Magnar svar er å gjerde inn treet og fortsette å fôre hjorten med høy.
«Søsken til evig tid« følger i fotsporene til «Folk ved fjorden», og som sådan er også dette en uhyre viktig film.
Den har samme respekten for menneskene den skildrer, men mangler dramaturgien og historien som gjorde «Folk ved fjorden» så sterk og rørende. «Søsken til evig tid» er enklere, mer lavmælt registrerende. Kanskje kunne Fimland gått enda tettere på, formidlet litt mer av det krokryggede søskenparets historie og livsløp, latt oss blitt enda bedre kjent med dem.
Kanskje var det ikke mulig.
Filmen er til gjengjeld rik på varme og poesi. Fimland henter maksimalt ut av den vakre Sunnfjordsnaturen, han fanger folk og fe, miljø og relasjoner i fortettede, lyriske bilder, ofte med humoristisk snert. Som kattene på gården. Knapt et bilde er uten en katt i et eller annet hjørne. En av favorittscenene mine er når de samler seg for å få mat.
Filmer som «Søsken til evig tid», «Folk ved fjorden» og italienske «Landsbyen på toppen av fjellet» inngår i en global fortelling om hvor vi kommer fra. De bidrar til vår kollektive hukommelse, og minner oss om forståelser og innsikter som gjør oss fattigere dersom de går tapt.
Samtidig skriver filmene seg inn i en moderne trend, der langsomheten hentes tilbake gjennom fenomener som slow food, cittaslow og sakte-TV.