Aku Louhimies bruker flettverksfilmen til å ta pulsen på dagens Finland. Og det er ikke nødvendigvis noe lykkeland. Ensomhet og kjærlighetslengsel løper som en rød tråd gjennom filmen.
Louhimies presenterer oss for en gruppe høyst forskjellige mennesker i særdeles ulike livssituasjoner. Alt de ytre sett har felles, er at de har tilknytning til bydelen Vuosaari i Helsingfors.
Louhimies har et godt blikk for typer, miljø og — ikke minst - interiør. Flere situasjoner og skikkelser skildres med en god porsjon humor; og den humoren er sannelig nødvendig i en film som innimellom nesten rimes ned av kulde og tilbakeholdt desperasjon.
Det gir «Naked Harbour» en snev av Kaurismäki møter Ulrich Seidl, men uten deres sterke, visuelle signatur.
Filmen er på sitt mest hjerteskjærende i sin skildring av barn, og på sitt mest banale og uoriginale når den bygger inn en gjennomgående kritikk av reality-TV.
Likevel er det elementer her som berører, og mennesker jeg berøres av.