Egenrådighetens oppdrift

I 2004 vant Shane Carruth hovedprisen («Grand Jury Prize») ved filmfestivalen i Sundance. Filmen het «Primer» og er siden etablert som en slags kultklassiker blant cineaster verden over. Nå, ni år senere, er Carruth omsider tilbake. Det har tatt tid, men det er kanskje ikke så rart. For Carruth gjør alt selv. På «Upstream Color» står 40-åringen for manus, regi, foto, klipp, musikk, promo og distribusjon. Puh. Ja, også spiller han den mannlige hovedrollen.

Vi har kanskje med en i overkant egenrådig filmskaper å gjøre her? Tja, muligens, men «Upstream Color» bærer først og fremst bud om det idiosynkratiske geniet. Den kunstneriske impulsen som ikke lar seg delegere. For la det være klart: Carruth er et unikum. Det samme er «Upstream Color».

Så hva med plottet? Tja. Det lar seg vanskelig koke ned til et lettfordøyelig synopsis (selv sier Carruth at det kan være lurt å tenke på «forbindelsen mellom ormer, griser og orkideer»), men kort fortalt:

I det ene hjørnet: en grise-bonde. I det andre: en ung kvinne, Kris, som fanges og utsettes for eksperimenter som involverer at ormer kryper under huden hennes og forsyner seg av hennes DNA. Dette har hun ikke noe minne om, gudskjelov, bare en vag fornemmelse av at noe forferdelig har skjedd. Snart trekkes hun mot Jeff, en tidligere hvitsnippforbryter. Begge deler magefølelsen om at de har opplevd et innbrudd — i sine egne sjeleliv.

Eller med andre ord: Tenk deg «The Three of Life» (regi: Terrence Malick, 2011), bare med griser i stedet for dinosaurer. For Carruth slekter på Malick (f. 1943). Begge kommer fra Texas, ingen av dem styrer unna «de store spørsmålene» og begge har øyensynlig en greie for bilder der noen stryker hendene over en overflate.

Også lager de filmer som unndrar seg et strengt, kognitivt blikk. Her er det intuisjonen og drømmespråket som gjelder. For alt flyter. Husk det. Selv overgangen mellom ormer, griser og orkideer er flytende. Håvard Nyhus