Det er ingen grunn til å tro at den norske «Mamma Mia!»-feberen vil avta med det første. Oppsetningen i det nyombygde Folketeateret i Oslo vil trolig holde temperaturen oppe en god stund ennå. Selv om ikke forestillingen holder toppmål i ett og alt, har den så mange kvaliteter at den vanskelig kan kalles noe annet enn en suksess.
Når 1,1 millioner nordmenn har sett filmversjonen og 850.000 har kjøpt DVD-en, er det unødvendig å bruke spalteplass på handlingen. Det spesielle med denne musikalen er imidlertid utgangspunktet: Her forelå både tekster og musikk lenge før ideen om en musikal ble født, dermed besto oppgaven i å lage en historie av de velkjente tekstene som aldri har vært skrevet med tanke på en sammenhengende historie.
For anledningen er «Mamma Mia!» blitt fornorsket; personene har til og med fått norske navn. Ingrid Bjørnov har gitt de kjente sangene norsk språkdrakt — og det i form av en velfungerende brukslyrikk som kler stoffet, ikke øver vold mot originalen og samtidig er smidig for sangerne. Linn Skåber er ansvarlig for det norske manuset utenom sangene. Det forekommer meg at hun har fått inn langt flere morsomme, velpoengterte replikker enn filmen byr på. Dessuten synges det langt bedre her enn i filmen.
Både sangtekstene og replikkene - og musikken, selvsagt - plasserer «Mamma Mia!» trygt innenfor sjangeren romantisk komedie. En historie om sterke kvinner og jakten på en far, en historie med forviklinger og følelser.
Tre stjerner funkler og overstråler de øvrige medvirkende i denne oppsetningen: Heidi Gjermundsen Broch som Donna Nordheim, Mari Lerberg Fossum som hennes gifteklare datter Sofie og Arlene Wilkes som en av morens rockete, gamle venninner. Førstnevnte behersker både spill og sang og gir etter en litt famlende åpning med sin kraftfulle stemme skikkelig trøkk til denne forestillingen. 22-årige Mari Lerberg Fossum har her sin aller første profesjonelle rolle og imponerer med vakker sang, tydelig diksjon og forbløffende sikkerhet i sin sceniske opptreden. Arlene Wilkes viser igjen hvilket fyrverkeri hun kan være på en scene, like stødig både i sang og bevegelse.
Forestillingen topper seg mot slutten i en sekvens med tre sangnummer. Først en nydelig scene der Donna og homofile Harry (bømlingen Heine Totland) i den vare balladen Our Last Summer minnes sitt kortvarige kjærlighetsmøte. Deretter den ømme scenen mellom mor og datter (Slipping Through My Fingers) hvor moren hjelper Sofie med brudestasen og samtidig ser tilbake på datterens barneår. Og så får Heidi Gjermundsen Broch slå seg løs med hele sin stemmekraft i The Winner Takes It All.
Selv om enkelte skikkelser blir noe bleikere enn ventet, ikke minst Donnas tre eks-kjærester, er det likevel blitt en oppsetning med mye fart, friskt spill, glimrende musisering og et betydelig overskudd.
JAN H. LANDRO
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her: