Strilelandet er ikke lenger hva det engang var. Salhus er en liten forstad til Stor-Bergen. Fjordabåtene og fergene til øyene er forsvunnet og erstattet av broer. Men i Logen kan du i disse dager fremdeles oppleve minnene en utdøende og svunnen kultur. En nostalgisk tidsreise tilbake til gode, gamle dager.
I dag er det nok de færreste som forbinder noe med Monrad Holm Johnsen og Josef G. Larssen. Men duoen var på 50 og 60-tallet et av landets mest suksessfulle låtskriverpar, og sørget for den ene slageren etter den andre. Mest for Salhuskvintetten Olkabilamo, der Monrad var leder, men også for Ivar Medaas og Stanley Jacobsen.
Les også: Inviterer til ellevill nostalgi
Forestillingen «Singel og sand» var en stor suksess den gang den ble oppført på Ole Bull Scene i 2005. Nå er stykket flyttet over til motsatt side av Ole Bullsplass der Hordaland Teater har overtatt lokalene i Logen. Showet har også fått den ekstra tilføyelsen «Da ska’ bli andre boller» - noe som tilsier at ikke alt er som sist. En stor del av både tekster og sanger er byttet ut.
Men settingen er den samme. I første akt skjer det meste på krambua til kjøpmannen Salomon, spilt av Cato Jensen. Stedet der alle møtes for å handle og ikke minst utveksle de siste ryktene i bygden. Her slarves det om stort og smått – fra været og fisket til utroskap og kvaliteten på potetsesongen. Helga Golten og Yvonne Algrøy er lett gjenkjennelige som natige og nysgjerrige strilemadammer. Sistnevnte gjør også en gripende vokalprestasjon i den vakre visen «Gina med gitaren».
Andre akt har mer preg av musikalsk kabaret. Ikke minst Claus Sellevolls godlynte parodi på NRK-profil Dag Lindebjerg er fornøyelig. Her får også melodismeden Monrad Holm Johnsen sin velfortjente hyllest i form av de gamle og kjære sangene. Fra «Gryta hennar mor» til «Singel og sand». Med oppvekst på Sotra og i Nordhordland har kvartetten de aller beste forutsetningene for å skulle gjenskape den gamle strilekulturen. De snakker ekte strilemål og slipper å knote. Men en del av de gamle uttrykkene må nok fortone seg som kaudervelsk for dagens oppvoksende slekt på øyene rundt Bergen.
Det meste av teksten er forfattet av Claus Sellevoll, selv om også enkelte av numrene er utarbeidet av ensemblet og regissør Arvid Ones i fellesskap..
Nå skal det innrømmes at anmelderen, sin godt voksne alder til tross, strengt tatt ikke er gammel nok til at han var blant Olkabilomos største fans. Men likevel så pass opp i årene at svært mange av sangene gjenkjennes fra Ønskekonserten hver mandag da vi satt ved radioapparatene og ventet på de tre siste innslagene – nemlig poplåtene. Og det musikalske holder på alle måter fremdeles mål.
Musikerne, blant Bergens mest garvede, er i stor grad også de samme som sist. Noe som skulle borge for kvalitet. Noen av melodiene er skiftet ut og noen nye er kommet til, men i stor grad er det musikalske skjelettet det samme. En del modernisering må de gamle visene tåle, men her gjøres det sobert uten å verken forflate eller plagsomt forandre på det originale forelegget. Nå er ikke Hordaland Teater alene om å trekke frem den gamle strilekulturen. Både Ausekarane med Bjørn Jensen og Tor Endresen i spissen og Salhusvinskvetten bygger på de samme tradisjonene.
Men der de sistnevnte satser på en høy grad av underbuksehumor og regelrett rølp, er denne kvartetten atskillig mer tro mot det å gjenskape 60-årene som de var. Selvfølgelig en tanke sukkersøtt og nostalgisk. Men riktig fornøyelig og trivelig det hele – selv for en ekte bygensar.