Onsdag presenterte Stand Up Norge premiere på Dagfinn Lyngbøs nye sceneshow Supersmud på Ole Bull Scene. Dette er Lyngbøs syvende humorforestilling siden hans første soloshow på Maxime i 1996. Lyngbø er en av de mest erfarne og rutinerte komikerne i landet, og i den nye forestillingen Supersmud er det lett å forstå hvorfor scenepersonligheten og skuespilleren fra Askøy er så enormt populær. Publikum på Ole Bull Scene er en takknemlig gjeng og bare de får øye på Lyngbøs lette, smidige og ledige vesen på scenen, så er første latterkick for kvelden allerede på plass.
Sammen med seg på scenen har han barndomskompis og musiker Bjarte Jørgensen. Han fungerer som dj, korist, samtalepartner og er fremme og synger på noen nummer.
Den drøye times lange forestillingen starter med at Lyngbø danser seg inn på scenen. Keitete og tullete i robotdansaktige bevegelser. Han spør publikum hvordan det går før han selv begynner på et resonnement på hva vi egentlig er ute etter når vi stiller dette spørsmålet. Vil vi egentlig vite sannheten?
Les intervjuet med Lyngbø:
Lyngbø forteller ledig og lett. Når publikum ler, så ler han sjarmerende med. Han hopper og varierer i tema med god timing og presisjon og er innom temaer som perfeksjonsjag, ulikheter mellom voksenlivet og barndommen, Branns varierende form og utfordringer voksne menn møter på.
Den røde tråden i fortellingen er at vi faktisk har det ganske smud og at kanskje ikke alt nødvendigvis var bedre før. Han tar ofte utgangspunkt i familiære situasjoner og noen av de aller morsomste øyeblikkene i forestillingen er når han forteller om sine barn og kone eller etterligner sin mor.
Når han spiller ut sine barn sitt trass er det både originalt og gjenkjennelig på samme tid (å kle på barn som ikke vil er som å «ta på votter på en glassmanet»). Forestillingen er lun og fortalt med hjertet hele veien. Den er aldri på kanten, utfordrende eller vågal, men snarere nostalgisk, kjærlig og tidvis litt sentimental.
Det understrekes i et av flere fine sangnumre der Lyngbø synger til sin sønn, som han vil skjerme for farene på internett, at han er en follower for livet og at han skal like alt sønnen legger ut (okai, det høres kanskje ikke så rørende ut, men det var det). Det er massevis for fansen i forestillingen og det er lite å bli skuffet av.
Når han snakker om hvorfor fordommer er viktig for at noe skal bli morsomt, er det både underholdende og smart. Det samme med beskrivelser av mennesker og ulik moral. Alt er derimot ikke like hysterisk morsomst. Parodien av Puls-Yngvar finnes det andre som gjør bedre og har det noen gang vært spesielt gøyalt med prostatavitser? Og forskjellen på dem som bor i byen og distriktene ser ut til å være et slags glansnummer som er med i altfor mye stand up.
Dagfinn Lyngbø har en scenepersonlighet det er veldig lett å like og mye er veldig morsomt. Men det er likevel vanskelig å virkelig elske Lyngbøs nye forestilling. Til det er en del av materialet for forutsigbart.