Det skal de ha på DNS, de har klart en perfekt timing. Med et galehus på scenen og noe tilsvarende i kulissene, er komedien total i teaterhuset på Engen.
Utgangspunktet for det som skjer på scenen er like absurd som resten av stykket og som det faktum at alvorsmannen Lars von Trier er opphav til dette. Hr. Ravn (Tormod Løvold) har i sin tid etablert et IT-firma, som en dansk oppkjøper nå vil sikre seg. Det spesielle er at Ravn, som har ledet firmaet hele tiden, alltid har hevdet at det fins en sjef over ham, en mann som sitter i USA. Slik har han alltid kunnet legge skylden for ubehagelige avgjørelser på denne Direktøren for det hele, for selv vil han helst være firmaets kosebamse, elsket av alle.
Les intervju med manusforfatter Knut Nærum:
Denne kosebamsen vil nå selge bedriften, og har ordnet seg slik at han alene sitter med rettighetene til (det nokså uklare) dataproduktet firmaet har utviklet. De andre medarbeiderne som også skulle ha opphavsrettigheter, belønnes med oppsigelse og null kompensasjon. Slik er den hemmelige planen. Men da den danske direktøren (Frode Bjorøy), medbringende egen tolk (Ane Skumsvoll), kommer for å sluttføre avtalen, må Direktøren for det hele være der og signere.
Da er det Ravn får den geniale ideen å hyre inn en middelmådig, men desto mer selvhøytidelig skuespiller (Pål Rønning) til å ta rollen som Direktøren for det hele. Skuespilleren blir utstyrt med et manus han skal følge, men har selv «kunstneriske» ideer til forbedring — og i første omgang går det meste galt.
I påvente av neste runde, får skuespilleren fortsette i sin rolle. Han skal bl.a. gjennomføre et IT-seminar og medarbeidersamtaler med de ansatte. Det ender i det komplette idioti, men minner likevel merkelig om slikt man kan oppleve i det «virkelige» næringslivet. For har ikke de fleste erfart inkompetente sjefer som dekker seg bak luftige talemåter, eller sjefer som hele tiden viser til noen høyere oppe?
«Direktøren» skjønner ikke hva bedriften driver med. Det gjør ikke Ravn heller, viser det seg. Eller de ansatte i dette Kafka-selskapet. Om toppledelsen er mindre god, minner staben rundt Ravn om en barnehage. Med eller uten direktør, virker det hele komplett dysfunksjonelt. Og etter hvert utvikler forestillingen seg til det bortimot helt kaotiske. Men Petter Næss burde ha strammet inn.
For i perioder den siste halvtimen slurer spillet kraftig, det blir tomgangsopptrinn som enten kunne vært kuttet ut eller blitt strammet inn. Tendenser til overspill — for selv i stykker som dette kan det bli for mye - burde vært slått hardere ned på i regien.
Med så mye komikk som ligger i teksten, burde det være unødvendig å la dette gå over alle støvleskaft. For denne komedien er virkelig morsom, dessuten viser den seg å være mer enn «litt uskyldig moro», som vi får forkynt ved spillets begynnelse. Både fordi enkeltscener tar velkjente opplevelser fra arbeidslivet på kornet, om enn kraftig oppforstørret, og fordi særlig skuespilleren med sine «avanserte» rolletolkninger peker på en velkjent kulturell elitisme.
Trass i at det av og til blir for mye av det gode, beholder forestillingen likevel sin komiske intelligens, slik den veksler mellom situasjonskomikk og absurde dialoger. Et høydepunkt er «samarbeidet» mellom den danske oppkjøperen og tolken, som etter hvert blir stadig friere i sine oversettelser. Frode Bjorøy skaper en kostelig skikkelse med et dansk som må være hentet fra det underjordiske. Glimrende er også samarbeidet mellom Pål Rønning og Tormod Løvold. Men Petter Næss burde kjørt Rønning i litt strammere tøyler. For øvrig skaper også de øvrige medvirkende tydelige typer, og det fartsfylte samspillet flyter godt.
Les også: