Jonathan Capdevielle er et fenomen i fransk teater, både som aktør og som skaper av moderne scenedramatikk. Og slett ikke alltid like lett å forstå. Det han finner på er som regel både fascinerende og spesielt, som hans minneverdige Madonna-imitasjoner, vist i BIT-regi for noen år siden. Ofte utfordrer han grensen mellom fantasi og virkelighet.
Det meste han gjør springer ut av noe selvbiografisk, i større eller mindre grad. Med "Saga" har han tatt skrittet nesten fullt ut, dette er en dokufiksjon, hvor det meste angivelig skal være hentet fra hans egen familiehistorie på 1990-tallet. På mange måter er det en røverhistorie han og hans tre medspillere presenterer. Stykket bygger på hans egne erindringer, søsterens minner og intervjuer med folk i familien og utenforstående. Dette er så eltet sammen til et familiedrama med nok tvilsomme elementer til at familien kvalifiserer for betegnelsen dysfunksjonell.
Innledningsvis føres vi ved hjelp av en pc og en stemme den kronglete veien til den vesle landsbyen Ger i Pyreneene. Scenen ligger i mørke, noe den gjør ganske lenge – også ved et par anledninger seinere i den to timer lange forestillingen (som på grunn av forsinkelser først var ferdig en halv time over midnatt). Og innen scenerommet belyses, har publikum også fått merke Capdevielles særegne talent, hans makeløse evne til å manipulere stemmen slik at han virtuost kan illudere mann og kvinne, ung og gammel.
Stemmen er i det hele tatt det suverent viktigste instrumentet i denne utpreget verbale forestillingen. Den veksler mellom ordrik fortelling og dialog, med noe vi kanskje kunne kalle små iscenesettelser innimellom. Og det som fortelles, er fragmenter av familiehistorien, ispedd innslag fra den lokale kulturen, gjerne i form av et sangnummer. Utgangspunkt for opplevelsene og historiene er det lokale bakeriet, som har vært brukt til langt mer enn brødbakst, og hvor alt melet i posen slett ikke var like rent. Her er det snakk om smugling og dop, drap og incest, men også minner om en oppvekst i stor frihet. Til dels ikles det et lett slør av absurditet.
De mangfoldige historiene synes ikke å ha annet felles enn at de springer ut fra samme familie. Men i sum utgjør de kanskje også et forsøk på å konstruere en identitet, både personlig og for familien, bygd på et lite menasjeri av tosker og kloke hoder, uslinger og godhjertede personer. Scenene mer snakkes enn spilles frem, og med seg på scenen – som naturligvis har et «fjell» som sentralt element – har Capdevielle sin søster og to mannlige skuespillere. Hver av dem gir kropp og stemme til flere personer.
Takket være sine elastiske stemmebånd, kan Jonathan Capdevielle spille både barn og voksen. Og noe av det mest fascinerende ved forestillingen, er hvordan han noen ganger ved stemmens hjelp kan veksle mellom som voksen å se tilbake på tenåringen han var og i neste øyeblikk være den tenåringen. Det skaper et interessant tidsspenn, som også gjør noe med perspektivet. Slike øyeblikk er med på å løfte en forestilling, som ellers har en del sceniske innslag det ikke er så lett å bli klok på.
Jan H. Landro