«La hodet få fri. Sjelen få fred».
Slik åpner forestillingen «Doddo – Ser livet passere i revy» og Doddo og hans makker på tangenter, Sjur Hjeltnes, spiller og synger. Åpningslåten gir klare indikasjoner på at det ikke er maktkritisk satire eller politisk humor som er på kveldens menyrevy. Her er meningen å slappe av. Lene seg tilbake og le.
Det høres kanskje litt navlebeskuende ut å lage en hel forestilling om eget liv, men ofte makter Doddo å gjøre de personlige fortellingene universelle.
Et kåseri kaller han selv fortellingen, og det kan være en passende betegnelse. Forestillingen er som kåseriet: en lett og ledig samtale, både mellom Doddo og publikum og mellom han og Hjeltnes. Hjeltnes krydrer forestillingen, i tillegg til pianospill og sang, med tørrvittige kommentarer og stiller også spørsmål som bidrar til en naturlig flyt i historien. Formålet med kåseriet er at det skal «normere, reflektere, underholde og å påvirke». Dette makter Doddo.
Spesielt mot slutten kommer han med en del innspill til hvordan vi bør leve livene våre og viser seg likevel som en som vil påvirke.
Les også:
Forestillingen er en blanding av tidligere poenger fra utgivelsene hans Kjærlighet er best på pinne og Hei, døden. At han fremfører gammelt materiale er på ingen måte noe han prøver å skjule. Bøkene er godt synlig på scenen og et par ganger leser han også direkte opp fra dem. Det fungerer som fine brudd.
Tematikken varierer veldig, men overgangene sitter godt. Det finnes noen veldig morsomme fortellinger om blant andre Chiku Ali og Jan Ove Ottesen, men de fineste sekvensene er de som også innebærer andre følelser enn det som er morsomt. Han tegner opp noen portretter av sine foreldre som både sier mye om hvor fine folk de var, men også litt om samfunnet de levde i og tok valgene sine i. I historien om kreften han opplevde viser han også frem hva slags komisk potensial som ligger i det tyngre materialet.
Forestillingen er ikke alltid like originalt hele veien, og for eksempel livsanalysen om hvordan kvinner og menn endrer seg i ulike faser kjennes gjort og litt flat og det blir noen ganger litt vel Beat-for-Beat-aktig-NÅ-KOSER-VI-OSS-stemning enkelte deler i showet.
Regien, av Christine Hope, er stram og det finnes ingen dødpunkter. Timingen og lynnet til de to på scenen er svært godt utnyttet, og det er tydelig at den er en regissør med blikk for detaljer som har holdt i trådene.
Et sjarmerende trekk ved Doddo er at han ikke klarer å la være å smile selv når publikum ler. Han ser ut som han virkelig elsker den umiddelbare responsen han får (og det er det mye av).
Doddo minner om Robin Williams i rollen som den livselskende professoren John Keating i Dead Poets Society, læreren som stadig ber elevene om å gripe dagen. Han fremstår tidvis som en livstilsmotivator som ramser opp hva som gir livskvalitet. Du må holde på med det du liker, du må være grei med dem du liker, ikke en surfis, våge, vinne osv. (Hadde det ikke vært for all selvironien i det hele kunne det nesten fremstått som vel bedrevitende eller for velmenende.)
«Ser livet passere i revy» har blitt et stramt show der vitser, sanger, personlige fortellinger og opplesninger flettes sammen med stor naturlighet.