Verktittelen «Ingenting av meg» leder tankene mot flere betydninger: «Det ble ingenting av meg», «det er ingenting igjen av meg», «du får ingenting av meg». Alle disse tolkningene er relevante for dette stykket, og for oppsetningen.
Hun har forlatt mann og barn for å leve sammen med en yngre mann ( Han ). Det nye livet er rosenrødt -en stund -før det også går i oppløsning. På veien møter vi parets mødre, som de begge har et anstrengt forhold til, barna Hennes og eksen Hennes.
Alle er de med på å fortelle noe om livene og personlighetene til Ham og Henne. Og alle relasjonene er rustne, eller brustne.
Lygres stykke er ikke glad-teater. Her er død og sorg og svik for et helt orkester, for å si det fritt etter Arild Nyquist. Men oppsetningen under regi av Kamilla Bach Mortensen er til tider humoristisk. Først og fremst gjennom Ane Skumsvolls (Hun) lystige omgang med både tekst og egen gestikk.
Jeg lurte en stund på om dette ble en merkelig tilnærming til teksten, men når det rosenrøde samlivet går over i mørkegrått, skifter smilet og latteren karakter og blir mer desperat, til det til sist ikke er smil igjen, men et gedigent raseri. Slik blir den innledningsvis milde omgangen med tilværelsen et anslag til noe som etter hvert utgjør et bredt spekter. Det er dynamisk og fint.
Stian Isaksen (Han) beveger seg også overbevisende langs et spenn – som den først inderlige kjærlighetspartneren, etter hvert som avkjølnet og likegyldig. André Søfteland har en kort, men kraftfull opptreden som Hennes eks. Marianne Nilsen, som spiller begge mødrene, samt sønnen og datteren til Henne, skifter vakkert mellom de ulike karakterene.
Jeg skjønner bare ikke hvorfor noen har gitt henne en så oppsiktsvekkende ukledelig «gammel dame-bukse». Vi trenger ellers ingen markører for alder eller annet — her forstår vi umiddelbart hvem personene er gjennom deres første tilsynekomst, noe som i stor grad skyldes den tekstlige formen: Karakterene snakker om hva de tenker og gjør, eller tenkte og gjorde, istedenfor å spille det ut.
De snakker av og til sågar undertekst («Det er så mange lag i dette»), og en type sceneanvisninger («Jeg legger meg inntil deg»). Dette er et befriende grep, fordi det skaper en distanse til illusjonsteaterformen, men samtidig er det jo slik at skuespillerne spiller at de snakker om hva de tenker og gjør. Og det gjør ensemblet på en framifrå måte.
Den på samme tid ekstroverte og selvutslettende scenografien består av en skråstilt glass-platting som skuespillerne beveger seg på, den rommer ellers noen stoler, og i et flott visuelt øyeblikk: remedier fra et hjem når undersiden av plattingen lyses opp. Et glimt av noe som har vært, eller som kan bli igjen, kan vi tenke oss.
Jeg opplever at Lygres stykke (blant annet) handler om å drøfte hvorvidt det er mulig å bli en annen, og i hvilken grad dette kan oppnås ved å sette ord på det. «Våre ord betyr noe». Men også hvordan man kan få til dette, når man ikke vet alt om seg selv, og uttrykker seg ufullstendig om hva man har på hjertet. Rammen for å si noe om dette, er å sette frem de «evige» relasjonene foreldre/barn, og kjærlighetsforholdet.
Jeg har ikke noe å utsette på dette evige, det er stort sett der vi alle er.