Denne uken hadde klassikeren «Pippi Langstrømpe» premiere på Fyllingsdalen Teater og morbide «Little Shop of Horrors» trakk fullt hus på premieren onsdag på Cornerteateret. To vidt forskjellige forestillinger, med det til felles at de fungerer veldig godt. Ja, i grunnen imponerende godt.
Fyllingsdalen Teater har erfaring med å sette opp stykker folk kjenner godt til, og markerer at Pippi fyller 70 år. Resultatet er blitt kanskje det mest vellykkede jeg har sett på scenen i Folke Bernadottes vei.Det er en nokså tradisjonstro versjon. Villa Villekulla er bygd opp på scenen og hele huset brukes til klatring og herjing. Pippi, som spilles uklanderlig av Mariell Christensen (dobles av Marthe Naess Iversen), har også fått en levende akrobatisk ape (Synne Odland Aase), som imponerer med en voldsom kroppskontroll og ikke-prøv-dette-hjemme-triks.
At forestillingen har et svært høyt tempo og et voldsomt fysisk tilsnitt ble ekstra klart på generalprøven. Da de to rablende dumme politimennene (Jørn Kvist og Even Johannessen) kom for å hente Pippi for å få henne på barnehjem, endte teatersjef Kvist på legevakten med skulderskade etter at han skulle prøve å få tak i Pippi på taket. Ingen kødder med verdens sterkeste jente på hjemmebane.
De sceniske løsningene er dessuten smart utført. Det brukes ikke mye tid på tunge skift og svære romendringer, som tidligere har vært en av utfordringene på den ganske trange scenen. Pippi er en forestilling som antagelig først og fremst vil fascinere de yngre ungene.
Om du har noen litt eldre tenåringer i hus som synes teater høres gørr ut, bør du lokke dem med inn på det stilige bydelsteatret på Møhlenpris.
Teaterkompaniet Krabatene fylte 20 år i 2014 og markerer det med en gigantisk produksjon. Grøsseren «Little Shop of Horrors» er en blodig musikal som tilsynelatende handler om en nokså vanlig kjærlighetshistorie, hadde det ikke vært for den blodtørstige, enorme planten i rommet. Den minner om fantastiske «Rocky Horror Show» (som Immaturus gjorde en fin versjon av for noen år tilbake). Med soullåter, doo-wop, motownlåter og en estetikk fra b-filmer i horrorsjangeren, males en morsom og morderisk historie frem.
Det er et gigantisk ensemble, seks stødig musikere og en ganske storslått scenografi som passer fortellingen perfekt. Nerden Seymour (Tor Halvor Halvorsen) dyrker frem planten, han må mate den med ferskt menneskekjøtt og etter hvert blir han så hektet på suksessen med plantedyrkingen ga han, at den ene etter den andre personen i kretsen hans forsvinner sporløst.
Audrey (Irene Ahnéll) er hans store kjærlighet, men det er vanskelig å pleie romantikken mens en gigantisk plante (André Søfteland) roper mat meeeeg (stemmen hans passer perfekt til den krevende blomstens vakre sanger) stadig høyere.
Sangprestasjonene i forestillingen holder høyt nivå, og det gjøres også en god jobb med å formidle selve fortellingen godt i krevende musikk— og dansescener. Ahnèll er pådriver for forestillingen, medprodusent og oversetter og er dessuten nesten til å spise opp i rollen som elskverdige og tafatte Audrey.
«Little Shop of Horrors» er et glimrende valg av stykke; gode låter, en absurd historie, mange referanser og kjæling med populærkulturen. Noen lyriske høydepunkt har dog forsvunnet i den norske oversettelsen. Det er litt teknisk rør med for eksempel lyset på premieren, men om dette strammes opp er det lite å utsette på forestillingen.
Gjennomføringen er storslått og bør glede mange, både voksne og ungdommer.
På Den Nationale Scene fortsetter «Momo eller kampen om tiden». En forestilling som innbyr til grubling og drøfting, om hva livet bør brukes til og hva tid egentlig er.
Dette er en forestilling som er krevende, men også givende. Den åpner opp for mange spørsmål uten nødvendigvis å gi noen svar. Sammen med «Pippi» og «Little Shop of Horrors» utgjør «Momo» en sterk og variert scenekunsttrio for helgen. Det er likevel fristende å oppfordre til å støtte selvstendig scenekunst og bydelsteatrene i helgen. De både trenger og fortjener et stort publikum.
Ukens premierer i Fyllingsdalen og på Møhlenpris viser at det kan komme svært god scenekunst ut av talent, dugnad og velvilje.
Anmelderen så Pippi Langstrømpe på generalprøven.