Det er et modig valg av Den Nationale Scene å dramatisere Michael Endes bok og presentere fortellingen om helten Momo fra 1973 for en helt ny generasjon. Det er ikke bare beundringsverdig at de våger å gå utenfor den opplagte ruten for barn med Pippi, Ronja, Karius, Annie eller Oliver, men Momo er også en ganske krevende bok. Og kanskje enda mer krevende som teater.
Forestillingen handler om tid. Hva tid er og hvordan den skal/bør brukes. Tiden kan både fanges i et fysisk rom og den er egentlig i hjertene våre. Det var noen små i salen som måtte spørre foreldrene flere ganger hva det egentlig var som foregikk her. Det var også teatersjef Agnete Haaland tydeligvis forberedt på og skriver i programheftet, henvendt til det unge publikummet, at "det er ikke sikkert du skjønner hele historien med en gang. Men det gjør ikke noe. Bare spør en annen som har sett forestillingen dersom det er noe du lurer på".
Hovedpersonen i forestillingen er den unge Momo (Borring Lande) som helt ut av intet dukker opp i et fargerikt lite samfunn der både ungene og de voksne leker masse og har god tid. Det er eventyret og leirbålets tid. Gigi (Sellevoll) er miljøets helt og kan fortelle de utroligste ting. Momo, Gigi og den gamle Beppo (Løvold) får en helt spesiell kontakt. De har all verdens tid og alle har et stort hjerte. Samtidig som Momo dukker opp kommer også de som blir omtalt som "de grå". De vil effektivisere, spare tid og ta tiden for låse den inn. På ryggen har de egne tanker med tid som de gisper i seg som store innhalatorer.
De har ikke noe til overs for lek og moro. En etter en lurer de de ellers glade og lekne innbyggerne til å gi fra seg tiden sin, og våre venner blir også grå, uten ro og haster stadig rundt. Ungene leker ikke lengre, de krangler kun om ipaden. Dette er altså kampen om tiden, en så viktig kamp at flere blir drept. Tidsklemma har jo ikke akkurat blitt mindre aktuell siden 1973, og budskapet er en slags blanding av Linn Stalsbergs bok "Er jeg fri nå? Tidsklemme i verdens beste land" og Agnes Ravatns «Operasjon sjølvdisiplin».
Scenografien er funksjonell og svært vakker. Det er ruiner og trær som snirkler seg og forestiller både skog, vertshus, frisør og fengsel, samtidig som man kan klatre i dem. Kostymene til «de grå» er dystopiske drakter som ser veldig stilige ut, og forgråingen av de andre i kostymeveien er effektivt.
Borring Lande har en veldig neddempet og behagelig måte å snakke på og veksler hovedsakelig mellom følelsen av å være overrasket og entusiastisk. Eller begge deler samtidig (men får mot slutten et noe større register). Både de små og store rollene er godt utført, uten at det virkelig slår gnister av noen av rolleprestasjonene.
Det er veldig mye som skal frem i historien og vi rekker ikke helt å etablere et forhold til alle. Mester Tid kommer for eksempel noe brått på. Det finnes også endel koreografier som ser litt tilfeldig ut. I de store massedansene synes jeg man kan unngå «tilfeldige» ringdanser og «dans på lokalet»-bevegelser. Det ser sjeldent bra ut på scenen. Man burde heller la de imponere litt mer, noe som også gjelder bevegelsesscenene til «de grå».
I det store og det hele er Momo en intenst spennende fortelling som de lykkes i stor grad å iscenesette og som garantert vil føre til mange interessante samtaler mellom de voksne og ungene på vei hjem.
Modig valgt og smart utført. Men jeg blir sittende å tenke på at kulissene og det forholdsvis lille ensemble hadde passet enda bedre i den mer intime og tette Teaterkjelleren enn på Hovedscenen.