Allerede åpningsscenen, et litt banalt kjærlighetsmøte som ikke minner om Shakespeare, åpenbarer det problematiske ved denne oppsetningen.
For det har nemlig sin pris — i form av estetiske kompromiss - å kaste en hollywoodstjerne inn i tittelrollen som Othello på en norsk scene. I motsetning til Earle Hyman i 1963, snakker ikke Bill Pullman norsk. Men han kan heller ikke fremføre sine replikker på Shakespeares engelsk, for det forstår de færreste nordmenn i dag. I stedet blir det et mer hverdagsengelsk og med mye av den opprinnelige billedrikdommen borte. Borte er også blankverset, likeledes savner den dialogen som går på norsk originalens poesi og språklige løft - det ville da også blitt et markant stilbrudd om den norske dialogen hadde blitt fremført i mer poetiske vendinger. Gjennom disse grepene har man fjernet mye av den opprinnelige Shakespeare, og det er synd.
At handlingen er lagt til vår egen tid, blir derimot uproblematisk. Men hvorfor er ikke dette gjort mer konsekvent, gjerne også mer radikalt enn bare gjennom språk, (en riktig nok tidløs) scenografi og kostymer? Vi får vite at Othello kommer fra et fremmed land, men ikke hvilket. Som krigsherre må han rykke ut og forsvare Venezias interesser på Kypros, hvor en stor, tyrkisk armada nærmer seg. Slik kunne det nok være på Shakespeares tid, da Venezia fremdeles var en egen bystat, men i 2015 ser det geopolitiske bildet noe annerledes ut.
Ellers er konflikten den vi kjenner fra Shakespeare, bortsett fra at Othello her ikke er maurer og har «handikapet» ved å være mørkhudet. Den edle krigeren Othello har i hemmelighet ektet «den guddommelige», langt yngre Desdemona, noe hennes rike og innflytelsesrike far anser som dypt vanærende og grensende til barnerov. I scenen hvor faren (Karl Bomann-Larsen) får utfolde seg, ser vi for første, men langt fra siste gang i denne oppsetningen Stein Winges forkjærlighet for overdrevne gester og utvendighet.
Nå krever den militære situasjonen at Othello straks drar til Kypros for å nedkjempe tyrkerne, og Desdemona blir med. Det gjør også Iago, en dreven soldat som føler seg grovt forbigått og tilsidesatt da ikke han, men uerfarne Cassio blir utnevnt til Othellos nestkommanderende.
Dette krever hevn, og Iago innleder et drepende renkespill som skal få uoverskuelige konsekvenser for alle involverte. Grønn av hat og misunnelse er han fast bestemt på å ødelegge Othellos liv - og gjerne la ham ta Cassio med seg i fallet. For den åpne, godtroende og ærlige Othello, helt uten erfaring fra kjærlighetslivet, blir Iago som en privatlivets Machiavelli. Alt han sier og gjør fremstår som uegennyttig, han bruker sin psykologiske teft i et beregnende dobbeltspill, der verken Othello eller de andre rundt ham skjønner hva som foregår.
I sin regi gir Winge overdreven plass til løyer, festligheter og enkel humor.
Iago drypper sjalusiens fordervende gift inn i Othellos stadig mer mottakelige sinn, som gradvis formørkes. Den sindige krigeren handler ut fra følelser og hett blod, og gir sin dømmekraft på båten. Så ender dramaet i død og fordervelse.
I sin regi gir Winge overdreven plass til løyer, festligheter og enkel humor. Det er kanskje for å skape maksimal kontrast til grusomhetene som følger, men noe av det virker forfeilet. Og oppbyggingen av den bærende konflikten - Othellos vei mot undergangen - skjemmes av at han relativt tidlig i historien får noen raseriutbrudd, i stedet for at denne psykologiske kriminalhistorien gis en stigende kurve. Best fungerer det i de rolige partiene, der faktene holdes tilbake, replikkene får mer dybde og regien overlater til publikum å tolke det som skjer. Der får også Bill Pullman vist hva som bor i ham av teaterskuespiller, og da ser vi at han er mer av en nyansenes mann enn Winge først gir ham anledning til å vise. Othellos gryende galskap virker troverdig.
Dette stykket er ikke bare et drama om sjalusi med islett av fremmedfrykt, men like mye en studie i ondskapens makt. Derfor er Iago like viktig som Othello. Vi kunne frykte at Stein Winge med sin hang til det overdramatiske ville gi Iago altfor tydelige skurketrekk. Men i Jan Sælids skikkelse fremstår han som troverdig i sin ondskap nettopp fordi det går an å tro på at han vil alle vel. En fin rolleprestasjon.
Desdemona er ikke tragedielitteraturens mest krevende skikkelse. Siren Jørgensen gjør henne så plettfri som hun skal være og lar ellers hennes gru over det som skjer med mannen få fint uttrykk. Ellers klarer Pål Rønning å gjøre Roderigo så naiv og lettlurt som han må være.
Men det er grunn til å diskutere om en gjesteopptreden fra Hollywood koster mer enn den smaker.