Underholdning på godt nivå

Alt som ikke virker, er en av flere røde tråder i Marit Voldsæters tredje soloshow på Ole Bull Scene. Da er det hyggelig å kunne konstatere at mye virker i denne forestillingen, ikke minst hovedpersonen selv. Men også denne gangen er tekstmaterialet ujevnt, med poeng som ikke er godt nok utnyttet og en og annen longør. Og humoren kan føles litt forsert innimellom. Best er hun når hun stopper i tide og ikke tværer ut poengene. Men taiming og avlevering av poengterte replikker trenger ingen lære Marit Voldsæter.

Mens de to foregående showene hennes har vært mer preget av sketsjer og enkeltnummer, er «Rett fra skrumpleveren» en mellomting av tradisjonell stand up og noen sketsjer, supplert med et par videoinnslag. Åpningen er virkelig løfterik, med Marit tilbake i rollen som drosjesjåfør - og med artisten Marit Voldsæter i baksetet. På den korte turen fra SAS-hotellet til Ole Bull Scene rekker den taletrengte sjåføren å ta motet fra Marit og snakke ned alt hun står for. En herlig inngang som virkelig kaller på latteren - og trolig snarere øker forventningene til showet enn svekker dem.

Forhåndsomtalen røpet at dette skal bli et mer personlig show enn dem hun har vist før. Mer personlig er det for så vidt også, men i denne typen humor kommer du aldri tett inn på artisten, selv om hun bruker eksempler fra eget hverdagsliv. Poenget er jo å få folk til å le. Riktig nok like mye med som av det som serveres fra scenen. Innledningsvis får vi høre at Marit har fått seg kjik, men samtidig slår hun fast at damer egentlig ikke har bruk for menn. De er jo bare gode til å begynne med ting, siden er det polakker som må fullføre.

Så tar hun på vittig vis for seg alt folk gjør for å trene seg i form eller sheipe opp bodyen. Her er hun både treffsikker og passe kritisk til zumba som gir rævbrokk og andre motepregede trimformer og kosttilskudd som gir null effekt. Slående oppsummeres dette i poenget om at alle går rundt med pulsklokke, men ingen vet hva klokken er.

To sangnummer bryter forestillingen uten å tjene som overganger. Her er samspillet med pianist Christian Øvreaas fint, han fungerer også utmerket som pingpongvegg i ulike situasjoner. Særdeles vellykket er den første sangen, som morsomt og tankevekkende tar for seg alle ordene i språket vårt som etter hvert er blitt ureine og har fått mer eller mindre fy-karakter. Fra dverg og sigøyner til skinkerytter (homo) og stril (!).

Det som følger etter den sangen er av mer ujevn kvalitet. Da er vi over på sketsjnivå, med henne som har vært på audition for statistrolle på «Kaptein Knurr», men ender opp som programselger og likevel mener hun har mye å lære fra seg. I dette mellomspillet mister forestillingen noe av sin energi, selv om det tar seg kraftig opp mot slutten av denne delen da det skal øves for statistroller i «Hellemyrsfolket».

Relativt poengrik er også avdelingen med tilbakeblikk på barndommen, den gang alt var bedre enn nå. For ikke å snakke om hvordan Marit ironiserer over den gang hun ble kåret til Årets forretningskvinne i Bergen. Alt som skulle til var å få seg en forretningsfører.

Derfra og ut har forestillingen mer preg av sketsjer uten påtrengende stor sammenheng. For mange var nok gjensynet med Trude fra Mathopen en højdare. Hun som ifører seg burka for å unngå kåte manneblikk. Riktig nok var spillet på mannlig kåtskap velkjent og en del av poengene gammelt nytt, men selve skikkelsen er jo et herlig innslag i all sin forskrudde innbilskhet.

Scenevant og sikker boltrer den triple Komipris-vinneren seg foran et velvillig premierepublikum. At hun ikke alltid helt klarer å holde masken, må i første rekke tilskrives en publikummer med latterutbrudd som fikk hele salen til å riste, lenge og kraftig. Det er ingen grunn til å tvile at på at rappkjeften fra Fyllingsdalen og Ole Bull Scene her har sikret seg nok en solid publikumsvinner.