Det var ingen ny forestilling som hadde premiere i går kveld. Showet, i Bjarte Hjelmelands regi, har reist landet rundt og hadde premiere i 2012. Det merkes, og forestillingen hadde hatt godt av en oppdatering. For tidvis kjennes den ganske utdatert med opptygd tematikk om Jens Stoltenbergs gamle twittermeldinger og kjedelige venner på Facebook.
Forestillingen går til angrep på livet vi prøver å vise at vi lever på sosiale media og hvor dumme kjendiser som finnes. Hærlands oppvekst på 1970-tallet brukes som en tynn rød tråd. Kjendisers trang til å kaste klærne, overtro og generell galskap er ikke et tegn i tiden. Sånn har det alltid vært, blir vi vist gjennom gamle avisklipp på et lerret. Anne-Kat. Hærland vil angripe kosesamfunnet, bloggvirkeligheten og «vi nyter kvelden med noe rødt i glasset»-generasjonen på Facebook.
Kritikken av dette glansbildet vi prøver å bygge rundt oss, føles noe oppbrukt og gjort tidligere. Det er ingenting i veien med måten Anne-Kat. fremfører vitsene på. Hun er både søt og kul med sitt avvæpnende smil og sin konstante neseberøring, men materialet kjennes, ja, litt 2012. Eller 2011. Å kritisere «Paradise Hotel»-deltakere for å være dumme og ha kinesiske tatoveringer de ikke vet hva betyr, fortelle at å snakke med tanteungen på to er som å snakke med Linni Meister, at rosablogging er noe dritt og at Gunnhild Stordalen har Botox (eller Restylane eller hva folk pleier å stappe i trynet), er ikke spesielt nyskapende eller utfordrende.
Jeg liker Hærlands kamp for å utvide handlingsrommet for hvordan vi lever livene våre. At man kan velge ikke å ha barn, at ting ikke må være som i bladet Mamma og at vestkantfamilier som kaller ungen sin Max, baker surdeigsbrød og syr økologiske bleier er irriterende. Det er gøy når hun forteller at unger faktisk er ganske gørr, og at hun vil velge annerledes uten at det skal være noe galt med hennes valg. Hun lar også seg selv være gjenstand for mye av humoren.
Og dette med at hun eldes. Hun er 41 og et halvt, som hun sier, og forteller at hun merker at alt siger på henne. Mellom beina ser hun mer og mer ut som Bjørn Eidsvåg, og hun viser frem hold-in-strømpebuksen og forteller om bryster som henger.
Fleiping med eget forfall og aldersangst ser også ut til å komme noe tidlig, der hun ser ut som en million dollar på scenen. Hun stråler, og det er i grunn umulig å forstå hva hun snakker om i det hele tatt. (Et paradoks er det også at en forestilling som gjør narr av andres plastiske kirurgi, og vil slå et slag for å være litt på halv åtte, sponses av en klinikk for plastisk kirurgi og sminke i programheftet til forestillingen.)
Hjelmeland har også lært Anne— Kat. en del om den lokale geografien, så publikum får lokale varianter de setter pris på (kjønnsorganet hennes er som Nygårdsparken sier hun, alle vet hvor det er, men ingen vil dit). De små fortellingene hennes glir godt over i hverandre, og hun har stålkontroll på sjangeren.
Hun er på sitt beste når hun har høyere ambisjoner enn å gjøre narr av rosabloggere og damer som er sykelig opptatt av babyer og interiør. De er et for enkelt mål for Anne-Kat. Man trenger henne mer til å kødde med større ting, viktigere ting og folk på hennes egen størrelse. Forestillingen er på sitt morsomste og mest relevante når hun snakker om den aktuelle debatten om legers reservasjonsrett og hva som har skjedd siden sist hun hadde showet. Da klarer hun både å være morsomt, relevant og gåsehudfremkallende på samme tid. For Anne-Kat. er best når hun ypper med de store og forteller dem hvor David kjøpte ølet.