De går fortsatt i kortbukser og slips, de holder fortsatt høyt tempo og de klarer fortsatt å more. De makter å få mye ut av ingenting og utmerker seg ved å styre unna alt som heter politikk og samfunnskritikk. Til gjengjeld er de ganske gode på nonsens. For selv om det verken er noen rød tråd eller særlig mye fornuft i det denne trioen foretar seg, behersker de nonsensfaget som få andre. Det, og en smittende spilleglede og entusiasme, bærer denne forestillingen frem til velfortjent jubel.
Tekstene har de selv utviklet, sammen med regissør Teodor Janson, og med bidrag fra Karsten Fullu. Det er ikke til å komme forbi at dette materialet er ujevnt. Og selv ikke all verdens geberder og skrik kan skjule at noe er for poengfattig. Et puppenummer, f.eks., opplevde jeg som stort sett bare pinlig. Til gjengjeld når galskapen de store høyder i en innlagt farse, hvor også en uskyldig publikummer får seg tildelt en rolle. Den er bare helt vill og full av herlige absurditeter, for også det absurde behersker denne gjengen – både i dette og andre numre. F.eks. i jakten på det rette ordet for død, for å "lette" budskapet.
Og fantasien kjenner tilsynelatende ingen grenser. Det kommer klarest til uttrykk i en original og overraskende dialog mellom to hunder på utstilling. Til dels også i måten de omskaper den menneskelige anatomi på, ved å gjøre den til norgeskart med sine geografiske særegenheter, som ender i Oslo som ræven (der all dritten fra hele landet havner). Eller i Formel 1-løpet for korpsinstrumenter i Monaco, der Calle Hellevang-Larsen har den utakknemlige jobben å skulle fylle kommentatorrollen når det går atten minutter mellom hver gang vi ser aktørene. Det minner om velkjent fotballtørrprat.
Den musikalske trioen gjøgler friskt og vet å spille på hverandres gode og mindre gode sider. Dessverre klarer de ikke alltid å avslutte numrene i tide, og innimellom kan publikumsfrieriet ta overhånd. Men ingen kjeder seg i selskap med Raske menn.