Flere faktorer bidrar til å gjøre årets UKE-revy til en underholdende affære: De musikalske innslagene er knallgode, båret oppe av et orkester på høyt nivå og aktører med til dels veldig gode stemmer. Som ensemble oppviser revygjengen et overskudd av sprudlende spilleglede, der ikke en premierenerve er å se. Danserne er flotte. Lys, lyd og kostymer er på profesjonelt nivå i Aulaen på Norges Handelshøyskole.
Hadde gjengen hatt et tekstmateriale av samme kaliber, ville dette vært revy av klasse.
Nå preges den av enkelte høydare og mange gode tilløp som dels taper seg i mangel på punchlines, dels preges av manglende krasshet og uutnyttet potensial.
Det gjør seg særlig gjeldende når tekstforfatterne griper fatt i takknemlige fenomener som vampyrenes tilbakekomst, Avatar-nerder, Kristian Valen og Anna Anka. Innslagene er smått fornøyelige, men ikke mer. De hadde tålt atskillig mer brodd og krasshet, og en enda større vilje til den fullstendige galskapen som glimtvis åpenbarer seg i de mer absurde numrene. Et av dem er Cacilie Ellila Kristiansens klin gærne husmor. Et annet er Jonas Ibsen Brynildsrud som Petter Northugs personlige assistent. Høy på krill og koffein sørger han for at Northugs sponsoravtale blir behørig og godt kommentert.
Lykkes gjør de også så det forslår og på alle plan i den infernalske utleveringen av en yrkesskadet skismører med hang til erotisering av faget. Nummeret er revyens desiderte høydepunkt, og står og faller på Magnus Fredriksens fantastiske verbale og fysiske evner. Uten forkleinelse for noen av hans flinke kolleger, er han uten tvil en av dem som utmerker seg mest på scenen. Blant annet når han i Hellstrøms skikkelse forsøker å rydde opp i revyen.
I andre enden av skalaen gir Bodil Opheim Dale og Jan Hanekamhaug til beste en varm og nydelig hyllest til hverdagskjærligheten mellom en enkel bussvertinne og hennes elskede sjåfør.
God er også Jonas Sønsteby og Jan Hanekamhaugs avsindige harselas med mobbende overklassegutter, særlig når den glir over i nok et knallgodt musikalsk nummer, der Bergens albinoer får sin oppreisning via en vidunderlig variant av Lars Vaulars «Solbriller på».
Davy Wathne og Jan Eggum som sure muppetfigurer på balkongen er en god idé. Men også den kunne vært enda bedre utnyttet og spisset.
Opp trekker også gode observasjoner rundt dialekter og stedlige særheter, fint utnyttet i en åpen høring om hvorvidt Ålesund, Karmøy og Fredrikstad skal søke OL, og i Bodil Opheim Dales fraskilte og balansetrenende trønderdame — en skikkelse jeg gjerne skulle sett mer til.
Samme gode observasjonsevne gir seg utslag i en formidabel fremvisning av treningsstudioets mangfoldighet, forløst som et av mange flotte sang- og dansenumre.