DNS kan være stedet å gå både for gravide, førstegangsfødende og vordende/ferske fedre i ukene fremover. Olaug Nilssens herlig-alvorlige komedie kaller både på latter, medlevelse og ettertanke, der den vever sammen mange ulike tema knyttet til det å ha og få barn. I Alan Lucien Øyens overraskende konvensjonelle regi behandles vanskelige emner som usikkerheten og angsten førstegangsfødende føler, barneoppdragelse, redselen for ikke å strekke til og fostervannsdiagnostikk – uten at det siste blir satt på spissen eller gjort til noen sensasjon. Slik styrkes stykkets troverdighet og relevans.
Det overraskende ved Øyens regi, er at vi knapt merker koreografens grep, dette er realisme uten forsøk på grenseoverskridelse. Original er til gjengjeld Åsmund Færavaags scenografi. Den består av konteinerliknende elementer som kan settes sammen til det aller meste, og slik virker svært funksjonell. MEN, til en oppsetning med mange og hyppige sceneskift, som her, blir det for mye flytting. Det går rett og slett ut over flyten i forestillingen.
I sentrum for den episodiske handlingen står to ektepar, som bor med papirtynne vegger mellom seg. Silje (Malin Soli) og Ole (Kristoffer Sagmo Aalberg) venter sin førstefødte, mens Maria (Reny Gaassand Folgerø) og Sverre (Tormod Løvold) har en gutt på to og et halvt år, Arve (Marianne Nielsen), som tilsynelatende er i trassalderen. Nå venter de barn nummer to. Silje er høygravid, Maria tidlig i svangerskapet.
Silje er ikke bare høygravid, hun er hypergravid i den forstand at hormonene truer med å løpe løpsk og at absolutt alt dreier seg om dette ene. Pluss at hun mistenker at naboens Arve kanskje er offer for omsorgssvikt, for gutten skriker seint og tidlig og får stundom en litt røff behandling. Nå er altså moren hans gravid igjen, burde hun få flere barn? Er det kanskje på tide å varsle barnevernet?
Ole prøver å få Silje ned på jorden. Men hun virker hysterisk i sin iver etter å gjøre alt hundre prosent rett, noe som også får henne til å dømme litt mindre fundamentalistisk innstilte medsøstre i samme situasjon. Hun nøyer seg ikke med å studere bøker om svangerskap, fødsel og amming, men leser også gjerne om trassalderen, med tanke på naboens Arve. En dramatisk scene oppstår da Ole en natt tvinger seg inn til naboene fordi guttungen skriker så forferdelig.
Maria og Sverre frykter at sønnen deres kanskje ikke er helt som andre barn; han utvikler seg seinere, slår både store og små og viser liten ømhet. Kan det være tale om en utviklingshemning, og bør de be om tidlig ultralyd på nummer to – selv om Maria er helt imot abort? Og hva ser egentlig helsevesenet, eller hva vil de se?
Man trenger ikke være mor for å kjenne seg igjen i de mange situasjonene Nilssen har tatt på kornet; her er det mye for småbarnsfedre å både gråte og flire av.
Stykket henter sin tittel fra Halldis Moren Vesaas’ «Voggesang for ein bytting», om det utsatte barnet som ikke er så lett å elske og derfor trenger å bli elsket desto mer. Aalberg og Soli fungerer godt sammen som paret som venter sin første, der både konflikter og ømhet får sin plass. Ikke minst Soli viser nyansert spill. Folgerø og Løvold blir litt mer anonyme, mens ensemblets eldste, Marianne Nielsen, i den vanskelige barnerollen dokumenterer at hun ikke har glemt sine tidligste kunster.