Teatersjef Sølvi Rolland forelsket seg i Tonje Holm Sandnes og Sandra Spjelkavik i 2014 og har siden da gitt dem spilletid på Ole Bull Scene. Nå har hun produsert deres helaftens forestilling «Helt i tiden». Det er lett å forstå hvorfor Rolland lot seg begeistre av duoen, for de er proppfulle av entusiasme, utstråling og sjarm. Og de er også et sårt tiltrengt innslag i en veldig mannlig stand up-scene, med tilhørende mannlige perspektiver.
På plakaten til forestillingen er hovedpersonene selv avbildet tydelig retusjert og forestillingen begynner nettopp med at de kommer inn på scenen med stoppede bh-er. Det er ingen innledning eller småsnakk, de begynner rett på et nummer om skjønnhetstyranniet. En samtale som like gjerne kunne vært hentet fra en feministisk paneldebatt. De forteller om et samfunn som har gått så langt at damer tar botox i lunsjen og det er egentlig ikke behov for å gjøre noe annet enn å gjenfortelle virkeligheten siden den er absurd nok.
Det at vi mennesker strekker oss langt for å være vakre og vellykkede synes å være en slags rød tråd i forestillingen, om enn ikke helt gjennomført siden sidesporene gjerne er så mange og varierte at det ikke kan sies å være èn klar fortelling i forestillingen, annet enn at de vil «ta pulsen på tidsånden».
Så hva er typisk for tidsånden?
Det handler i følge Sandra og Tonje blant annet om et jag og ønske etter å bli kjendis, der de med en småsmart tekst og gode sangtekster kjæler med underholdningsbransjen. Ellers handler det også om Pokémon, Marcus og Martinus og sosiale medier.
En av scenene er en parodi av Erna Solberg, men det var umulig å skjønne før det ble eksplisitt uttalt i teksten at hun forestilte statsministeren. Uten at det gjør så mye egentlig, og det slår meg at dårlige etterligninger kan være vel så gøye som treffsikre og gjenkjennelige.
Forestillingens sterkeste nummer er en selvrefleksiv kødding med stand up-sjangeren og tematikken som gjerne går igjen i sjangeren. «Er det noen fra Oslo Vest her» ropes det fra scenen og ingen i salen svarer. «Er det noen fra Fana?» spørres det og flere i salen hoier muntert og forventningsfult «jaaaaaa!» før Tonje og Sandra kontrer med «SAMME DRITEN!».
Det er ganske morsomt når de går gjennom hverdagslige utfordringer som krøllet headset i vesken, at en av to avocadoer er ødelagte og irriterende tråder på innsiden av genseren i en låt. Men de beste nummerne er kanskje de hvor de også tilføyer noen absurde elementer som i parodieringen av Soldiers of Odin sitt «samfunnengasjement» og latterliggjøringen av egne mjuke kvinnekonferanser. De har noen numre der de klarer å vri kraftig på forventningene til publikum og resultatet er flere lokalt forankret sketsjer med overraskende poenger.
Tonje og Sandra er begge fascinerende scenepersonligheter og har laget en intens times lang forestilling med høyt tempo og mye variasjon. Men der flere av tekstene er snertne, er også noen litt uinspirerte og kjedelige. Blir stand up-scenen aldri lei av vitser om at vi sminker livet vårt på sosiale medier og at vi blir vakrere med filter? Og er det obligatorisk med minst en vits om Kristian Valen i hvert eneste show?