Det er ingen enkel sak å spille Jon Fosse, og for et ensemble uten særlig «Fosse-erfaring» er kanskje nettopp de tidlige, tilnærmet «realistiske» stykkene noe av det vanskeligste. I denne oppsetningen virker det som om de medvirkende er bundet av en regi som er så innstilt på å være «fossesk» at det blir noe forsert over både dialog og spill.
En ung, høygravid jente (Irene Waage) kommer tilbake til barndomshjemmet i en vestlandsk kystbygd. Barnefaren (Nils Golberg Mulvik) kommer etter, men hun har en følelse av at han helst ikke vil bli sett sammen med henne. Vi skjønner tidlig at dette forholdet er skjørt. Han har aldri møtt familien hennes, og hun ikke hans. Av uklare grunner, har Jentas mor (Katrine Lunde Mackenzie) ikke villet fortelle faren (Geir Amundsen) at datteren deres venter barn.
Det umoderne innredede hjemmet er blitt tilført et merkelig element; et tre som ligger veltet over huset slik at aktørene må passe seg for ikke å stange oppi det. Helt til slutt får det en slags symbolsk funksjon, men for det meste fremstår det som et forvirrende og lite heldig påfunn. Slik det også virker noe umotivert å utstyre den snopeglade søsteren (Oda Alisøy) med et harepuskostyme.
Tonen i hjemmet er ikke god, familien virker noe dysfunksjonell. Det er bare lite penger og mangel på et sted å bo som har fått Jenta til å oppsøke foreldrehjemmet. Uløste konflikter eller motsetninger synes å ulme under overflaten, men konfrontasjonene avverges gjennom ikke-kommunikasjon eller ved at den ene eller andre forlater stuen.
Da faren kommer trøtt hjem fra arbeid, ignorerer han «svigersønnen» fullstendig. Og Guten sjøl sitter bare og leser i en bok, tilsynelatende uten særlig interesse for det som skjer rundt ham. Dette skyldes trolig at verken kjæresten eller faren synes å bry seg om ham. Som søsteren sier: «Alt her er berre tull.»
På tomannshånd utveksler Jenta og Guten bebreidelser, som igjen understreker det usikre i forholdet deres. Uenigheten er total da de begynner å diskutere hva barnet skal hete. Det er tydelig at Jenta har en «forhistorie», at hun engang har vært ute på galeien slik at faren måtte hente henne hjem. Og foreldrene viser tydelig lettelse over at den gravide datteren faktisk har en far til barnet hun bærer. Men kan faren være gamlekjæresten, som kommer på besøk? Det har vært, og er åpenbart fremdeles, hett mellom de to, og hun gjør sitt beste for å nøre sjalusien i ham som skal bli far.
På mange måter er den vordende faren et fravær i stykket, og Nils Mulvik gjør absolutt ikke noe for å svekke det inntrykket. Han kommer ikke sammen med den gravide Jenta, han sitter med nesen i en bok, kjæresten bebreider ham for å være fraværende når hun snakker til ham, og han blir direkte oversett av svigerfaren. Da han til slutt går ut, etter å ha blitt gjort grundig sjalu av kjæresten, vet vi ikke om han går for godt. Den «symbolske» sluttscenen oppe på trestammen gir heller ikke noe klart svar.
«Namnet» er et relasjonsdrama, der forholdet mellom personene, ikke deres psykologi, er det som utforskes. Men det blir noe demonstrativt over spillet, med store bokstaver skal navnet FOSSE staves for publikum. Riktig nok makter Waage og Mackenzie å frigjøre seg noenlunde fra det klamme regigrepet, men når spillet ikke sitter skikkelig, får oppsetningen for mye av komikkens skjær over seg. Alt snakket om været, om å gå og legge seg og alle de ofte gjentatte hverdagsklisjeene får dermed for stor oppmerksomhet.
Stykkets tittel peker på et vordende foreldrepar som ikke klarer å enes om hva barnet skal hete. Dette speiles også i dialogen, som i navnediskusjonen får karakter av kamp med språket, en manglende evne til å heve seg over klisjeene. Under eller bak de hverdagslige talemåtene ligger det som regissør og skuespillere i fellesskap må lytte seg frem til, underteksten som skal gi utvidet mening til det vi ser og hører.
På det avgjørende punktet strander denne forestillingen delvis.