Handlingen er lagt til et tettsted i Akershus og sirkler rundt det nedlagte Hammerdal Bruk. De fleste i ungdomsmiljøet her har foreldre eller besteforeldre som jobbet på denne lokale takpapp-fabrikken — både på eiersiden og som arbeidere. Innledningsvis følger vi opptakten til dødsulykken på bruket i 1978. Hadde det bare ikke vært VM-finale i fotball på tv. Hadde bare ikke arbeiderne tatt seg en pause og en knert! Ledelsen har på sin side ikke tatt seg råd til forsvarlig sikring av tjærekaret. Romanen viser hvordan den urettferdige skylddelingen etterpå får konsekvenser i generasjoner. Det er slående hvordan klasseskillene fortsatt preger samfunnet lenge etter at fabrikken avviklet.
I første omgang varsler ulykken bare om et uhyggelig sted med en mulig gjenganger. Nesten som i en ungdomsroman følger vi nåtidsfortellingen til Ann (15) om hvordan hun, Nicolai, Victor og Helene drar hit for å teste mot og piller. Gjengen blir overrasket av klassens taper Morten. Småruset og ubetenksomt låser de ham inne i fabrikkjelleren i høstkulden. I dagene etterpå blir to av de fire i gjengen funnet døde. Ann er forsvunnet.
Jeg tenker meg to sorter krimlesere: På den ene siden de som liker å løse sudoku, de som trigges av krimplot med små detaljer som gjør det mulig å komme (anti)helten i forkjøpet i jakten på den skyldige. På den annen side neglebiterne, vi som leser mer for innlevelsen, for å bli kjent med bokens personer og oppleve dramatikken så intenst som mulig. Torkil Damhaug vet å tilfredsstille begge gruppene. I «Den femte årstid» har han konstruert en utfordrende intrige samtidig som han lar synsvinkelen skifte effektivt. Bare en forfatter i krimsjangerens elitedivisjon makter å variere språket nok til å gi sentrale personer sin egen stemme. De kommer til liv.
Faren til Ann er etterforsker og gjennom ham utvikler boken seg til politiroman. Med en fraskilt fars svarte samvittighet innleder Bjørn Lindbekk jakten på datteren. Fascinerende mange mistenkelige personer inngår naturlig i miljøet rundt tenåringene. Stadig flere viser seg å ha motiv. Man kan lure på hva som skal til for å bli morder. Her fins generasjoners oppsparte bitterhet etter fabrikkeierens maktmisbruk på 70-tallet. Her fins storkapital med økonomiske grunner til å rydde vitner av veien. Her fins hevntanker. Og her fins galskap.
Dessverre kan det virke som forfatteren har forelsket seg i faren til Morten. Frank Nitter er nylig erklært rehabilitert og løslatt etter å ha drept Mortens mor på bestialsk vis. Damhaug er utdannet psykiater og har sikkert hatt glede av å skrive fram et sykt sinn. Men det som er interessant å skrive, er ikke nødvendigvis interessant å lese. Troverdig eller ikke — såpass mye psykotisk vrøvl er uansett ikke nødvendig for å etablere beveggrunnene til denne gærningen. Da er det langt mer spennende å følge folk og dagbokopptegnelser som i større grad driver handlingen fremover.
Tettest følger vi Bjørn Lindbekk. Til glede for neglebitende lesere står ekstra mye på spill for en etterforsker som er så til de grader personlig involvert. Realismen er bunnsolid i dette psykologiske portrettet av en permittert etterforsker og fortvilet far. Han er iherdig nok til å komme politiet i forkjøpet, men desperat nok til å begå dumheter. Jeg har likevel vanskelig for å forstå hvorfor politihelter som Lindbekk absolutt skal likne mest mulig på «folk flest». En og annen oppsiktsvekkende egenskap hadde gjort ham til en langt mer spennende og bærekraftig helt. Nå bærer han først og fremst bokens sosiale samvittighet. Var det rett av ham å forlate Anns nevrotiske mor til fordel for kollegaen Siren, datter av krimsjefen? Kan kjærligheten til en forsømt datter rettferdiggjøre bruken av ulovlige etterforskningsmetoder?
Den trofaste realismen engasjerer minst når folk skal presenteres effektivt. Kanskje skal tv-krim ha skylden for at krimforfatterne altfor ofte appellerer ensidig til synssansen: «Førstebetjent Hans Magnus Viken ved Voldsavsnittet var kledd i en grå dress som satt så godt på den magre kroppen at den kunne vært skreddersydd.» Etter hvert som romanen utvikler seg til thriller, ville spenningen steget mer ved å involvere flere av lesernes sanser. Visst blar jeg spent videre, men Damhaugs plot burde holde til å skremme vettet av meg. Det klarer han ikke. Derimot får jeg en oppklaring som til fulle beviser hvilken smart intrigemaker vi har med å gjøre.
Så smart skriver han at jeg på vegne av heltehungrige lesere vil få målbære følgende savn: Bør ikke en politihelt snart får briljere minst like overbevisende som sin forfatter?