Eivind Hofstad Evjemos bok «Kvelningsminner» er en samling dikt og korttekster som særlig fokuserer på relasjonen mellom en bror og hans yngre søster som flytter på institusjon. Hun lider av en livstruende funksjonshemning.
Møtet mellom institusjon og familie er et motiv for vår tid; det åpner både mot det samfunnskritiske og mot det svært personlige. Her skildres intim nærhet, men også sår utilstrekkelighet, kanskje skyld. Her er vare lyriske stemninger, men samtidig lurer sentimentalitet, moralisme og institusjonsklisjeer i kulissene.
Tankene bringes til Lars Amund Vaages mesterlige «Utanfor institusjonen» og «Syngja». Som Vaage, har også Evjemo i media tidligere formidlet biografiske erfaringer som tilsynelatende speiles i disse tekstene.
Tittelen «Kvelningsminner» forteller om personlige erindringer av nesten uutholdelig art. Her er det altså vanskelig å se bort fra et element av virkelighet og utlevering som gjør leseopplevelsen intens, men rent litterært byr ikke teksten på overveldende mange nyanser, overraskelser eller refleksjoner. Iblant lurer man på om ikke forfatteren kunne gått lenger, at både han og leseren kunne vært friere dersom virkeligheten hadde vært på litt større avstand?
Nå er det mange rent litterære kvaliteter i denne samlingen. Evjemo er ikke debutant, han er en prisbelønt forfatter med tre romaner bak seg, og det merkes. Her kan fine poetiske bilder vokse ut av tunge hverdagserfaringer:
Jeg forsøker å være hos henne om natten, være bror.
Men vet et sovende menneske at noen våker over det?
Som om sjelen var en flamme som bøyes av pusten?
Det i kroppen som alltid må være våkent og loggføre bevegelser
rundt skipet? […]
I fjor ble Evjemo kåret til en av Norges ti beste forfattere under 35 år, og alle ser at han kan skrive frem poetiske øyeblikk. Andre ganger, kanskje litt sjelden, har man også inntrykk av at forfatteren virkelig forsøker å holde dommedag over seg selv, men da butter til gjengjeld språket:
Jeg sier det nå, at håpet du la på meg var verdiløst. Jeg er
et menneske som først og fremst jakter på dyp i meg selv,
på det som kan løfte meg inn i det menneskelige og gjøre meg
trygg i det. Jeg innså selvfølgelig raskt hvor lite jeg kunne gjøre
for deg, […]
Nei, utnytt da heller fiksjonens distanse til å få perspektiv på slike haltende selvoppgjør. Denne samlingen er først og fremst viktig som en påminnelse om de kunstneriske utfordringene ved samtidslitteraturens lek med liv og litteratur.