Gjennom fire sesonger har samlivsterapeuten Dag (i Atle Antonsens skikkelse) revet skorpen av det moderne samlivets sår i serien på TV 2. Karakterens klare mantra er at det er best å leve alene og han har en skilsmisserate på svimlende 90 prosent. Slik fungerer han som en slående kontrast til avisenes samlivsspalter, og ikke minst kvinnebladenes forbrukervennlige råd om hvordan man skal «investere» i sitt forhold. Det moderne parforholdet er skjørt, og problemer og kriser er blitt god butikk.
Terapeut Sissel Gran har en annen agenda i denne boken. Snarere enn pedagogisk å fortelle nordmenn hvordan de skal lappe sammen haltende samliv, handler boken om å forstå bruddet og den som går.
Gran påpeker at populærkulturen «renner over av beretninger om de forlattes knuste og blødende hjerter. Men hva som rører seg i (...) utbryteren , vet vi atskillig mindre om». Terapeuten ønsker altså å utvide kunnskapen om den som velger å gå, og dessuten nyansere forståelsen om at det skulle være enklest for den som forlater.
Til å hjelpe seg med det har hun ulike innganger til bruddet. Sentralt står vanlige folks beretninger om hvordan de selv følte seg lite sett i forholdet. Gjennom disse beretningene som viser hvordan partnere mangler totalt antenner til å lese hverandres signaler, blir man nærmest fristet til å kalle inn samlivsterapeuten Dag. For mange av kjærlighetshistoriene i Grans utvalg har rustet i årevis, og det er ikke tvil om at skilsmissen måtte komme.
Gjennom 13 ulike kapitler gjennomgås visse fellesstrekk ved parforholdets siste faser som «knekkpunktet». Det vil si de ugjenkallelige scenene som markerer «the point of no return», hvor man skjønner at det er på tide å ta hatten og gå. Gran skriver også om utroskap, om brudd hvor barn er involvert og hvordan vår tilknytningshistorie fra barndommen vil være avgjørende for evnen til å inngå i sunne relasjoner.
Det siste året har Gran skrevet faste essays om kjernefamiliens brister og svakheter i Morgenbladet. Jeg har vært stor fan av disse tekstene fordi Gran her kobler bruddhistoriene til skjønnlitterære eksempler på en både elegant og innsiktsfull måte. Blant annet har hun brukt sin egen historie i noen glitrende essay hvor hun åpnet med en strofe fra Joni Mitchell.
«Fra «The Hissing» går det en direkte linje til kjøkkenet der min mor ofte satt som forstenet ved bordet og stirret i veggen og røkte South State uten filter. Gjennom mannen min vet jeg at min svigermor, som jeg dessverre aldri møtte, satt på samme måte, med det samme sigarettmerket, i familiens blokkleilighet. Foruten å røyke heftig, drakk hun pjoltere i ensomhet på formiddagen hver gang hun hadde en krone til rådighet.»
Videre koblet hun både Ibsens Torvald fra «Et dukkehjem» og filmen «The Hours» inn i denne refleksjonen over kraftanstrengelsen det kan være å rykke ut av et forhold. Eller som i hennes foreldres tilfelle — den smerten som følger ved det å bli. Disse essayene gnistrer av skrivekunst. Denne boken fremstår langt tammere fordi de skjønnlitterære eksemplene er langt færre og språket flatere.