Det er lite oppsiktsvekkende ved fylkesbibliotekar Arne Sjølingstad som ved romanens åpning skal gå av med AFP. Han takkes av med tale fra fylkesordføreren, et Håkon Bleken-bilde som han tolker på ulike vis, og et par splitter nye joggesko. For som sjefen ironisk nok sier «Du har jo kommet opp i en alder med mange muligheter».
Men hovedpersonen selv har slett ikke lyst å forlate sin arbeidsplass, han drives av en visjon om å realisere prosjektet «arbeidsplassbiblioteket». Han har generelt mange jern i ilden, hvis det ikke var for at sjefen ettertrykkelig har oppfordret ham til å avslutte sin yrkeskarriere så fort som mulig.
Romanen strekker seg over en nokså kort tidsperiode hvor de siste dagene i Sjølingstad yrkeskarriere rulles opp. Samtidig ser fylkesbibliotekaren tilbake på eget liv, et nokså gjennomsnittlig kjernefamilieliv med konen Ingrid og datteren Anne. Men i grunnen får vi ikke vite særlig mye om kjærlighetsrelasjonen mellom Ingrid og Arne.
Flere kapitler vies snarere til å gjenfortelle et høydepunkt i fylkesbibliotekarens yrkestilværelse, en slags miniturné med den unge kvinnelige forfatteren Line Erle. Her ser hovedpersonen ut til å projisere all tilværelsens meningsløshet over på denne kvinnen. Det er ikke måte på hvor oppløftet han blir av kommunikasjonen med den unge kunstneren. Gapet mellom hva han legger i relasjonen, og hvor profesjonelt og nøkternt hun ser den, gjør ham til litt av en patetisk karakter, uten at det er negativt ment.
Bjørn Arild Ersland skriver med en nærmest fandenivoldsk, humoristisk presisjon. Det er morsomt å lese hans harselerende beskrivelser av effektiviseringsprosesser i det offentlige, og han leker seg elegant med byråkratiets meningsløse språkkonstruksjoner.
Fortellerstemmen er ofte lakonisk enten han beskriver forholdet til konen, eller datterens hamster, som får et kort liv:
«Samtidig var jeg glad for at jeg aldri valgte å kjøpe et hamsterbur. Det var riktignok dette valget som gjorde det livsfarlig for hamsteren å bo hos oss. Jeg hadde ikke tenkt på buret som et sikkerhetsforetak. Jeg trodde hensikten med et bur var å holde hamsteren på plass. Da fungerte fruktkassa like fint som et bur. Men i fruktkassa levde hamsteren som antilopene på savannen. Døden sto fritt til å forsyne seg».
Å velge en avdanket fylkesbibliotekar som sin hovedperson, kan neppe beskrives som et dristig eller særlig originalt valg. Ersland er en hvit mann i middelklassen som skriver om en annen mann i samme kulturelle sjikt.
I lesningens løp mores jeg likevel av den underfundige fortellerstemmen. Gjennom portrettet av Arne Sjølingstads byråkratiske briller, får forfatteren sagt noe vesentlig om livets tragikomiske side og forspilte sjanser. Vi får et godt innblikk i en tilårskommen byråkrat, som med blikket mysende mot egen navle har latt livet, og kanskje også kjærligheten seile forbi.
Samtidig mener jeg Ersland bruker for mange kapitler til å beskrive hovedpersonenes pasjonerte kjøretur med den langt yngre kvinnelige forfatteren. Slike scener blir fort til klisjeer og tapper romanen for eksistensiell kraft. Selv om slutten er godt skrevet, hadde jeg i det lengste håpet på en friskere vending fra en erfaren forfatter som Ersland.