Filosofen Goethe sa en gang at novellen inneholdt en «uhørt begivenhet», en vending i teksten. Jeg vet ikke om debutant Kristin Bjørn (f. 1965) er inspirert av den tyske tenkeren, men novellesamlingen «Sant nok» synes i alle fall å være tuftet på en nokså tradisjonell forståelse av sjangeren, og uhørte begivenheter er det flere av. Men det blir ikke nødvendigvis god litteratur av det.
I den første novellen, «Desperado», møter vi en småbarnsmor som i åpningen av novellen har fått en erkjennelse — hun skal gå etter pengene. Like etterpå tar hun med seg datteren på butikken, og blir med første og beste mann hjem. Hun fryder seg da hun får vite at han er geolog, trolig fordi det betyr at han er kapitalsterk. Etter hvert legger hun barnet ned for å sove, og det oppstår også erotikk mellom de to voksne - ved siden av det sovende barnet.
For meg som leser virker det lite sannsynlig at en mor eller far velger å hengi seg til endeløs erotikk hos et fremmed menneske - uten noen som helst refleksjon over at barnet ditt sover formiddagshvilen 30 centimeter unna. Jeg tror ikke på teksten. Kanskje fordi novellen er nærmest kjemisk renset for psykologiske innsikter eller evne til å bruke den fortettede teksten for å oppnå meningsforskyvning eller gåtefullhet. Hovedpersonen Miriam fremstår snarere som en livløs dukke med sine instinktive bevegelser, snarere enn et individ eller menneske.
Språklig er det flatt, rett frem og det er rart at en såpass moden debutant med erfaring fra scenetekst skriver så lite sansende og eksistensielt.
Også novelle nummer to har tydelige svakheter. I «Steady State» møter vi en aldrende kvinne på sykehjem gjennom datteren som forteller. Den gamle damen vil ikke gi slipp på kjærligheten til sin avdøde mann, en middelmådig hobby-astrofysiker som har hang up på Fred Hoyle, en britisk astronom som tok avstand fra Big Bang-teorien.
Igjen er problemet at disse sidehistoriene ikke gir dybde til beretningen. Språklig er det heller ikke særlig elegant, snarere preget av litt stakkato språkføring: «Mor kunne fylle helvete med kjærlighet. Hun har ubegrensede mengder av den. Kjærlighet til faren min.»
Jeg etterlyser også et minimumskrav om bruk av synonymordboken: her er «tindrende øyne» og «det øret ville ikke bestyreren høre på», «øyne som stråler av glede» og «tårer blinker i øyekroken». Jeg forventer mer av språket i en skjønnlitterær debut enn ukritisk bruk av klisjeer. Å skrive presist handler om å velge hvert ord med omhu og unngå generelle vendinger vi har hørt tusen ganger før.
Problemet blir da at dette ikke fremstår som novellekunst, men mer generiske fortellinger uten en litterær dimensjon.
Riktignok viser Bjørn litt bedre takter i de neste novellene, her er et par tekster hvor hun får til en mer mangetydig slutt. For eksempel er en novelle om en 17 år gammel jente som ligger med rettslærelæreren, skildret gjennom noen sexscener som langt fra kommer til å revolusjonere litterær samtidssex, litt bedre mot slutten.
Likevel er det en skuffende debutbok fra en forfatter som skulle være vant til å tenke scenisk. Boken inneholder en rekke flate fortellinger som forlagsredaktøren burde refusert.