Per Knutsen har, siden debuten i 1976, gitt ut et 30-talls bøker for barn, ungdom og voksne. Kjærlighet og forelskelse, ofte av den den vanskelige sorten og gjerne mellom menn, har vært tematisk fremtredende i forfatterskapet.
Knutsen er oppvokst på Hamarøy i Nordland, men bor nå i Bergen. Handlingen i hans siste roman foregår således i barndommens verden; vi aner å være et lite sted rundt Vestfjorden ved Lofoten i overgangen til 1960-tallet. Der hans forrige voksenbok, «Gamle menns elskov», i tråd med tittelen handlet om begjær mellom eldre menn, er det i Knutsens nye roman, «Broren til Hugo», den andre delen av aldersskalaen som behandles.
Fortellingen følger lillebroren til Hugo, som heter Erkki, gjennom barndommen. Sammen med storebroren vokser han opp i et enkelt hjem i en liten bygd på Nordlandskysten.
I familien er det en tøff tone, både verbalt og fysisk. Det drikkes, bannes, gråtes og slås, i noenlunde vilkårlig rekkefølge, og alle andres væremåter og meninger blir skildret som «mannskit». Likevel er familien tett sammenknyttet, og det finnes en åpenbar kjærlighet mellom dem, selv om den aldri uttales direkte.
Vi forstår tidlig i fortellingen at Erkki ikke er helt som foreldrene ønsker han skal være. Han har noe feminint over måten han går og står på, og han vil heller kle seg i nabojentens kjoler, enn kle hennes av. Likevel er det storebroren Hugo som først skal avsløre sin interesse for gutter, og foreldrenes reaksjon kommer på ingen måte overraskende: Det er en blanding av sinne, skam og ikke minst sorg som blusser opp, og de vil gjøre alt for at Hugo skal bli kvitt dette «helvetes, helvetes svineri», som kaster skam over familien.
Det er i denne verden vi følger Erkki, der begjæret og den medfølgende skammen, samt frykten for utstøting, kjemper en destruktiv kamp i den unge gutten.
Det er liten tvil om at Knutsen kan sitt skrivehåndverk. Han glimter også til med svært slående skildringer og dialoger, med presisjon og humor, noe som gjør den naturalistiske fremstillingen levelig for leseren.
Innholdsmessig er det naturlig å sammenligne boken med den unge franskmannen Èdouard Louis’ debutsensasjon, «Farvel til Eddy Bellegueule», som kom ut i 2014. Også i den møter vi en ung homofil gutt som vokser opp i en familie og i et samfunn der avvik fra stereotypiene forbindes med avsky og skam.
Sammenligningene med Louis’ roman belyser imidlertid flere av svakhetene til Knutsens bok. Først hvordan «Broren til Hugo» mangler det narrative drivet til sin franske slektning. Så hvordan vi hos Knutsens heller aldri kommer dypt nok inn i romanpersonene, da deres eget språk sjelden klarer å holdes fast av fortelleren, som hele tiden fristes til å gripe inn. Det gjør at personene aldri virkelig engasjerer.
Den største kontrasten mellom de to bøkene ligger likevel i hvordan den franske romanens sprengkraft i stor grad var mediert av dens aktualitet og sitt selvbiografiske forelegg. Knutsens roman, lagt til årene like etter krigen, fremstår i så måte som vesentlig eldre og våtere krutt.