At et sted mellom 800 og 900 millioner mennesker går sultne hver dag, bekymrer oss lite. Vi blir skremt av de få som blir drept av terrorister, men trekker på skuldrene av de 25.000 som dør av sult — hver dag. Sulten er så akseptert at den er blitt selve bildet på det håpløse i godhetstyranniet: «Jaså, dere vil få slutt på sulten i verden, liksom?»
Kanskje har vi hørt at sult er det ene av verdens store problem som teoretisk kunne vært løst, siden det produseres mer mat enn klodens syv milliarder kan fordøye. Likevel bryr vi oss ikke, fordi vi tror at sulten er strukturell, at den er en uønsket funksjon av de krefter som beveger verden til vårt beste.
Det er denne nonsjalante aksepten av det helt uakseptable den argentinske journalisten og forfatteren Martí Caparró tar fatt i, med en helt overveldende litterær kraft. «Sult» er intim reportasje og tung agitasjon, saklig essay og utforskende selvanalyse.
«I denne boken skjer det ingenting», skriver han et sted. Ingenting som ikke skjer hele tiden. 8000 mennesker vil dø i løpet av den tiden det tar å lese de 600 sidene, har han regnet ut. «Hver enkelt får lese så langt de kan og orker, og spørre seg selv hvorfor de leser eller ikke leser», skriver han. De 8000 dør uansett.
Men går ikke antallet fattige i verden ned? Er vi ikke i ferd med å utvikle oss ut av den drepende fattigdommen? Ikke hvis vi holder Kina utenfor. Kina har løftet flere hundre millioner ut av den hesligste nøden, men i 25 land er det flere som sulter nå enn for 10 år siden. Globaliseringen har ført til at kampen mot sulten gikk i revers, og vondt ble verre da finanskrisen jaget spekulantene fra pengebørsen til matvarebørsen. Den som vil kjøpe et kilo hirse på markedet i Sudan, må betale prisen på en kilo hirse i Chicago.
Caparró har tilbrakt mye av sin lange karriere «ganz unten» som Günter Wallraff skrev. Han intervjuer dem som eksisterer aller nederst på sivilisasjonsstigen («sivilisasjon er veien fra å bruke all tid på å skaffe mat til å bruke minst mulig tid«). Han snakker med kvinnen som svøper sitt barn og binder det til brystet for å bære det hjem fra helsestasjonen, dødt. Han sitter i slummen på tre kontinenter og lytter til mennesker som opplever den grusomste av all fattigdom, den hvor du ikke engang kan forestille deg et annet liv. Han skaper en mosaikk som etter hvert blir så stor og kompleks at de enkelte individene tar form av masse. Det er som å se en kameradrone løfte seg og vise et stadig større bilde, inntil hele mønsteret kommer til syne.
De tunge trådene i dette mønsteret er ikke skjebne, men årsaker, følger, beslutninger. Sulten i Sovjet under Stalin var ikke en naturkatastrofe, Mao hadde ansvar for at folk spiste hverandres barn. Dagens sult har også et navn, sier Caparró: Washington. Også FN har innrømmet at globaliseringen som ble utløst av Washington-konsensusen på 1980-tallet, der fattige stater ble fratatt styringen av sin egen matproduksjon, er den fremste årsaken til at fattigdommen tiltar. Det går en linje fra slummen til matvarebørsene, fra de tomme bollene til selskapene som tar patent på matvarer som menneskene har dyrket i tusener av år, uten å vite at frøene tilhørte Monsanto eller Rice-Tec.
Det er et slit å lese boken. Språket er fremragende, og vekslingen mellom stilnivåene fungerer godt, men det er tungt å erkjenne hvor rett han har, hvor innlysende det er, og hvor lite vi likevel bryr oss. Hvorfor kan vi ikke i det minste bli enige om at retten til å spise er den fremste av alle menneskerettigheter? Fordi det ville tvinge oss til å gjøre noe.
Caparró flytter seg i tid, fra Neros Roma der gjestene ikke mistet matlysten av at måltidet ble opplyst av brennende fanger, til dagens Niger, hvor sulten driver menneskene på flukt — mot Middelhavet og gummibåtene. Han flytter seg geografisk, fra India til Sudan, fra Argentina til Bangladesh, fra USA til Madagaskar. Overalt finner han ny lidelse, nye fakta, nytt raseri over den allmenne aksepten av det helt uakseptable. «Sult» står i en tradisjon av bøker som Rachel Carsons «Den tause våren» og Naomi Kleins «No logo», bøker som hever bevissthetsnivået om menneskefiendtlige prosesser og strukturer.
Selvsagt kan vi lese den og fortsatt gjøre som vi pleier: Tenke at sulten er beklagelig, men ikke vårt umiddelbare problem. Det er korttenkt. Som Caparró viser, har sult utløst revolusjoner, fra den franske til den arabiske. Det som skjer i Afrika kan vi fort få merke som et enda sterkere press mot Europas grenser. Derfor er «Sult» antakelig den viktigste boken du leser i år.