Inghill Johansen er blitt kalt en stillhetens gigant. Forfatterskapet er kritikerrost, men bevilget lite spalteplass på avisenes kultursider. Sist Morgenbladet hadde opptelling var det kun gjort fire intervjuer med Johansen siden debuten i 1991.
Du finner ikke denne forfatteren poserende i bokklubblader. Imidlertid er det denne typer bøker som burde løftes frem palle for palle i bokhandlernes lokaler. For den som oppsøker Johansens prosa, blir belønnet med en stor leseropplevelse.
«Bungalow» betyr lavt enetasjes hus med luftig veranda og fremspringende tak, og assosieres ofte med charterhotellenes stereotype bebyggelse. I denne boken er vi på mer hjemlig grunn, det er et hus som raser og forvitrer etter hvert som hovedpersonens mor blir fraktet på gamlehjem. Forandringen i det konkrete reisverket som et hus er, blir tidlig gjort til metafor for en indre bevegelse: «Når grabben treffer huset, merker han det som en motstand som forplanter seg fra maskinen og inn i kroppen hans. Som om grabben er hendene, og det bløte treverket er en del av et menneske han forgriper seg på».
Som tidligere i Johansens forfatterskap møter vi ikke noen enhetlig fortelling, snarere en mosaikk av kortere prosatekster.
«Bungalow» består av korte, enkeltstående prosastykker bundet sammen til en liten fortelling uten én klar handlingslinje, men med et gjennomgående tema som skaper fremdrift og språklig spenning. De 53 kortere tekstene er fordelt på fire avdelinger, «Skeive vinkler», «Skjæringspunkt», «Tavler og kritt» og «Perrong».
Hver avdeling er forankret i noe konkret som det eldre huset, egen kropp, læreryrket og mer tilfeldige møter. Det er foreldre som dør, det er hus som forvitrer og altså forfallets estetikk som speiles gjennom Johansens små observasjoner og prosastykker.
En gjenkjennelig scene for de av oss som noen ganger har gått trist fra et gamlehjem etter å ha besøkt en kjær og aldrende slektning, er denne: «Livet ser ikke ut til å være annet enn en hel rekke ting som blir tatt fra en, hvisket venninnen min og så seg rundt i den lyse dagligstua der beboerne satt med hodet lett på skakke, liksom nedsunket i tilværelser som ikke lenger fantes».
Forfatteren har et særegent blikk for å skildre sorgen over det forgjengelige, alt som blir tatt ifra en. Men det er også gjort med et skarpt blikk og en tidvis humoristisk tone.
En personlig favoritt er teksten «Pigment», hvor jeg-fortelleren «har strevd så lenge med å finne noe å si om min mor. Noe som liksom samler henne opp, fanger henne inn». Det blir til at hun beskriver hvordan moren manglet pigment, og kom hjem blekere fra Syden enn da hun dro dit.
Avslutningen av denne teksten viser hvordan Johansen skriver en fortettet prosa som bare på to knappe sider, får frem kompleksiteten i den mytiske moderskikkelsen: «Men det kan være hun hadde rett, at hun virkelig manglet pigment, og at huden hennes var delt i to, svart, hvit for det var jo slik hun ellers var, tålmodig, brå snill, slem, ond, god.»
Gjennom sine poetiske snapshots av eksistensen får Johansen sagt mer enn mange norske mursteinsverk.